De syv dydene og det nye åndelige menneskebildet

Av Per Henrik Gullfoss
De syv dydene har ofte blitt sett på som en motsats til de syv dødssyndene. I det hele tatt er vår forestilling om dyd og dydighet blir sterkt preget av det kristne verdensbildet som bærer med seg myten om at mennesket er syndig.

De syv dødssyndene er Fråtsing, Grådighet, Lyst, Vrede, Likegyldighet, Misunnelse og Hovmod.

I et mer moderne spirituelt syn på mennesket får innholdet og meningen av ordet dyd en ny betydning. Se for deg at alle mennesker i utgangspunktet er en evig og udødelig åndelig skikkelse som er kommet til jorden for å erfare motsetningene mellom lys og mørke og det vi kaller kropp, sjel og jeg. Sjelen er, i en slik forestilling, på jorden for å erfare seg selv. Den kan med andre ord hverken synde eller bli fordømt. Men den har fortsatt store muligheter til å gjøre saker og ting som får menneskene til å oppleve meningsløshet, smerte, motstand, sorg hat o.s.v. I den sammenheng blir ikke dydene noe som står i motsetning til hverken det jordiske livet, kroppen eller erfaring av individualitet, begjær, lengsel og nytelse i den fysiske virkelighet. Tvert i mot vil det å bringe kvaliteten av det vi kaller dyd med seg inn i det jordiske liv gjennom feiring og verdsettelse være noe som er av stor interesse for sjelen.

Det er fra denne vinkelen jeg vil se på oldtiden og middelalderens syv dyder. Vi kan velge å se det slik at gjennom å leve i samsvar med disse dydene vil man kunne bringe helheten av sin jordiske tilværelse i nærmere kontakt med sjelens essens og energi. Det vil med andre ord kunne være en vei til å skape balanse mellom kropp, jeg og sjel. Det sies ofte at sjelen og vårt spirituelle jeg må oppdage og erfare hva den IKKE er for virkelig å kunne erkjenne og erfare på at dypere plan hva den er. Dødssyndene vil dermed kunne sees som en beskrivelse av stemninger og egenskaper som gjør at vi erfarer oss selv som det vi IKKE er, mens dydene er erfaringer som fører oss til en dypere erkjennelse av hvem vi ER som spirituelle skikkelser. Hvis vi tenker oss at kjærlighet er en urkraft, så er hat en forvrengning som viser oss kjærlighetens styggeste skyggeside og dermed hvem vi IKKE er.

Som vi skal se har beskrivelsen av dydene endret seg litt opp gjennom historien. Man anser gjerne at den første beskrivelsen av det som siden ble redusert til de syv dyder stammer fra et episk dikt av Aurelius Clemens Prudentius, fra 410 e.v.t. De skulle være til hjelp i bekjempelsen av de syv dødssyndene. Disse dydene var i synkende rekkefølge av hellighet:
Kyskhet, Måtehold, Barmhjertighet, Generøsitet, Innsatsvilje, Tålmodighet, Tilgivelse, Godhet, Ydmykhet og Veldedighet.

Noe senere føyde en av de største kristne filosofene Thomas Aquinas til det tre teologiske dydene Tro, Håp og Kjærlighet. Han føyde disse tre sammen med Aristoteles fire kardinaldyder: Forsiktighet. Rettferdighet, Mot og Selvbeherskelse.

I dag er det aller mest vanlig å anse samlingen av Platons fire hoveddyder: Visdom, Mot, Måtehold og Rettferdighet sammen med de tre teologiske dyder fra Thomas Aquinas, Tro, Håp og Kjærlighet som de syv hoveddyder.

La oss derfor ta en titt på hva betydningen og innholdet i disse 7 dydene eller kvalitetene er for et moderne spirituelt menneske som har forlatt de gamle mytene om at man er syndig og trenger å bli frelst, eller komme seg ut av gjenfødselens fangenskap. En slik forståelse gir mennesket en opplevelse av at det er her på jorden fordi sjelen har et sterkt ønske og stor glede av å oppleve seg selv i den fysiske virkelighet av tid og rom.

Visdom
Visdom er ganske enkelt å være bevisst og forstå hva som blir konsekvensen av dine tanker og handlinger. Det er evnen til å se helhet og dermed søke den handling og retning i enhver gitt situasjon som vil gi det beste resultat.
I moderne spiritualitet kan visdom forstås som tilstedeværelse, våkenhet og evne til å se gjennom illusjonen og inn til essens og den egentlige verdi i alle livets situasjoner. Motsetningen til visdom vil eventuelt sees på som uvitenhet og ignoranse.

Det er svært ofte slik at det vi kaller ondskap og negativitet ikke kommer fra onde hensikter, men rett og slett springer ut av dumhet og manglende forståelse. De foreldrene som før i tiden oppdro sine barn ved hjelp av forskjellige former for vold kan ikke ansees for å være onde fordi de brukte bjørkeris eller andre straffemetoder. De anså bare at dette var den beste metoden for å gjøre barna til gode mennesker. På samme måte som vi i dag tror at den beste måten å gjøre folk som ikke følger våre regler til lovlydige og gode borgere, er å sperre de inne på institusjoner som fengsler o.l.
Visdom er blant annet evnen til å se gjennom illusjoner, løgner og falskhet og slik gå rett til essensen av det som har betydning.

Mot
Mot er en vanskelig egenskap å beskrive. På et spirituelt plan kan mot ansees for å være den styrken som er nødvendig for å gjøre og stå for det som er sant og riktig for deg, uansett om det får konsekvenser om er ubehagelige og vanskelige.
I det gamle latinske ordet for fortitude, ligger en villighet til å følge sine gode egenskaper og kjempe for det som er riktig og godt i verden. Mennesker som kan sees på som moderne eksempler på denne kraften kan være skikkelser som Marthin Luther King og Nelson Mandela. På et dypere plan kan fortitude være den indre kraften som gjør at du er absolutt sann mot det høyeste og edleste i deg selv. Du tør å være den du er selv om det ikke nødvendigvis er populært, smart eller det som gir mest anerkjennelse.

Det krever ofte mot å være sann mot sin sjel istedenfor å la seg rive med av sin egen fordømmende og smålige side som gjerne vil ha fordeler og fremheve seg selv på andres bekostning.
Mot er blant annet evnen til å leve ut det sanneste og viktigste i deg selv.
Måtehold

Måtehold
Måtehold høres ofte grusomt kjedelig og trist ut. Det er som å følge den gylne middelvei og aldri risikere hverken det ene eller det andre.
Det gamle latinske ordet for måtehold var temperance. Temperance betyr at alle ting har riktig temperatur og blandingsforhold til hverandre. Dette gir en bedre pekepinn om hva måtehold kan være for den moderne spirituelle søker. Det å finne den riktige balansen og blandingen for seg selv. Noen ganger kan måtehold være å gå til ytterkanten uten å miste seg selv. Det er også en søken etter fred og indre skjønnhet i denne dyden.

Vi kan si det slik at det som gjør oss mest vondt er når vi gjør noe som vi vet er usant og i ubalanse allerede før og mens vi gjør det. Ordet måtehold viser med andre ord til en indre balanse hvor vi holder oss til det som er sant og bra for oss. Det er med andre ord ikke hva vi gjør eller mengden av det, men hvordan og hvorfor vi gjør det, som gjør måtehold til en dyd for det moderne åndelige menneske.

Selve ordet Måtehold kunne til tider bli byttet ut med ord som søken mot skjønnhet og det som skaper fred og balanse i sinn og sjel. Måtehold er også det å ikke la seg overmanne av sine egne kroppslige og egosentrerte lyster, men balansere kroppen og jegets ønsker med sjelens natur og behov. Ved å unngå å bli besatt av den ene eller andre delen av vår indre treenighet (kropp, sjel og jeg), men isteden vise måtehold for alle tre, skapes en ny balanse av indre skjønnhet og harmoni. En skjønnhet som hviler i seg selv og derfor holder måte, fordi den ikke er besatt av hverken ønsker eller behov.

Rettferdighet
På mange måter er livet for jeget og kroppen ganske så urettferdig. Noen mennesker fødes til velstand, godt humør og gode omstendigheter. Andre fødes inn i sykdom, misbruk og lever livet med store mengder angst og frykt. Ideen om at rettferdighet fører til likhet for alle er dermed en umulighet. Slik sett er livet i seg selv urettferdig.

Men hvis vi ser det fra et spirituelt ståsted så vil alle de erfaringer du har være nettopp de erfaringer du ønsker for å bli nærmere kjent med din sjels sanne natur. Sett fra en slik vinkel blir ikke urettferdighet noe du opplever, men rettferdighet blir en dyd du kan utøve. Din reaksjon på verden og andre vil da springe ut i fra en dyp respekt og forståelse av andres frihet til å oppleve det de selv ønsker. Denne rettferdigheten består i at du ikke dømmer eller fordømmer andre, men samtidig reagerer mot dem på en måte som er sann og rettferdig.

Hvis noen har snytt deg vil du kanskje kreve igjen pengene. Du forstår at det du opplever er viktig og sant for deg. Hvis du kan tenke på rettferdighet som en form for balanse, så vil din evne til å utøve og oppleve rettferdighet kunne sammenlignes med en dansers evne til å holde balansen. Hver handling og hendelse vil føre til en reaksjon og respons. Når denne reaksjonen er i balanse, så vil rettferdighet oppstå og utøves. Rettferdighet på et fysisk plan er ofte øye for øye og tann for tann, noe som også kalles karma.

Rettferdighet på et spirituelt plan er at man gjenoppretter balansen ved å skape en motbevegelse som oppløser og fjerner den negative virkningen av en urettferdig eller dårlig handling. Vitsen med en straff blir dermed ikke å straffe, men å skape en situasjon som fører til harmoni og balanse.

Tro
Det å tro som dyd var sterkt forbundet med troen på at Kristus var Guds gave til jorden som frisatte menneskene fra sine synder og gjenåpnet døren for oss inn til paradiset. Hvis vi ser bort fra denne kristne beskrivelsen av tro, så kan det lett bli en litt ullen ting å snakke om tro som en dyd. La oss gå litt bak ordet tro og tenke oss at tro også er forbundet med tillit.

Det å ha tillit til noen er å tro på noe. Man kan tro på det gode i mennesket. Man kan vise noen tillit og dermed oppleve at de viser seg tilliten verdig eller at de ikke gjør det. Den som har tro risikerer å bli skuffet. Det er med andre ord en usikkerhet i det. Det er denne usikkerheten som gjør tro til en så viktig sak. Hva du tror på i livet blir avgjørende for hvordan du lever det. Tror du at du lever i en verden hvor den sterkeste vil seire og at den som sørger for seg selv har det best? Eller tror du på godhet, vennlighet og en dypere mening og kjærlighet som underliggende kraft for det jordiske livet?

En av de artige tingene ved det jordiske livet er at hjernen ikke helt kan finne absolutte svar på de dypere spirituelle spørsmål. Det må hjertet og en underliggende innsikt ta del i. Det vi kaller erkjennelse er en opplevelse av sannhet som er blitt så sterk at den ikke er tenkt, men er en del av din natur og essens. Hvis du tror på f.eks. kjærlighet på denne måten, så vil du leve i kjærlighet. Dermed blir troen, på at du er en del av det hellige og udødelige, nøyaktig den dyd som er helt nødvendig for at du skal erfare og oppleve deg selv som en del av det hellige og evige.

Tro er med andre ord dyden som bringer deg fra der du står til det neste stedet du skal. Det gjelder i samme grad om du tror at veien du kjører fører til Moss, utdannelsen du tar vil gi deg et godt liv, eller at meditasjonen du driver med vil lede til fred og dypere kontakt med det guddommelige.

Håp
Håpet er lysegrønt. Så lenge det er liv er det håp. Håp i den ene handa og spøtt i den andre og se hvilken du får mest i.
Det er nesten merkelig at håp ble sett på som en av middelalderens kristne dyder. Men det kan forstås som håpet om å komme nærmere en forståelse og opplevelse av det guddommelige. De kristne håpet å komme til Gud og være i nærheten av Gud etter sin fysiske død, eller i hvert fall etter dommedag.

Hvis vi ser på dydene som iboende kvaliteter som allerede er nedlagt i mennesket, (noe de jo må være siden det ville være umulig for oss å fremvise en egenskap som ikke allerede er i den menneskelige natur) så er håpet den dyden som fører oss videre på veien mot det som er større enn det vi allerede vet og er. Håpet går hånd i hånd med troen, men der troen allerede tror at den er på vei til Moss, så håper håpet på at Moss finnes et sted.

Menneskets evige undring, nysgjerrighet og vilje samt mot til å bryte ut av sine gamle programmeringer springer ut av håpet. Vi håper rett og slett at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Dermed klatrer vi over og undersøker hva som finnes der. Kanskje var det det forjettede land, kanskje var det bare brunsvidd ødemark? På et dypere plan er håpet den delen av oss som vet at det finnes noe enda vakrere og bedre et sted.

Det er den samme kraften som gjør at vi føler at noe er feil når vi er triste og nedstemte, mens vi føler at alt er som det skal være, når vi er glade og fornøyde. Håpet er det i oss som vet at vår sanne natur er denne tilstanden av absolutt glede, og som derfor får oss til å søke mot denne gleden langs alle forunderlige og merkelige stier som dette jordiske livet har å by på.

Kjærlighet
Det finnes vel ikke et noe mer omtalt, misbrukt, forflatet og elsket ord enn kjærlighet. Det latinske ordet Thomas Aquinas brukte var Caritas. Som det engelske ordet to care for and take care er utledet av. Det å bry seg om noe er dermed sterkt forbundet med kjærligheten. Det er ikke nødvendigvis den lidenskapelige forståelsen av kjærlighet som vokste frem i senmiddelalderens romantiske forestillinger.

Vi har tendens til å tenke på kjærlighet som en følelse vi har for noen spesielt. Men Caritas og kjærlighet som dyd blir en tilstand som du enten har eller ikke har. Hvis du har erobret tilstanden kjærlighet så opplever du at din natur er å elske. Er dette virkelig rotfestet i ditt innerste, så kan du ikke la være å elske selv de som vil eller gjør deg ondt.

Vi kan forstå at Thomas av Aquinas anså kjærligheten for å være den viktigste av alle dyder. Har du fullt og helt taket på den, så vil nok de andre komme luskende etter med tid og stunder. Bortsett fra visdom da, som kan bruke ganske lang tid på å forstå at det ikke er noen konflikt mellom kjærlighet og visdom. Da trenger du å forstå at det ikke finnes noe så betydningsfullt at det er verdt å gi slipp på din tilstand og opplevelse av kjærlighet.

Dydene i dag
Sett fra et nytt åndelig perspektiv er dermed ikke det å være dydig å avstå fra sex, velstand eller noe av alt det fantastiske dette jordiske livet har å tilby. Man kunne nesten kalle det en dyd av nødvendighet å la sjelen ta i mot den fulle gleden av sin eksistens som en fysisk skapning i tid og rom. Det å leve i samsvar med de syv dydene som her er nevnt, vil gjøre at du som individ kan leve i samsvar med din sjels intensjon og natur. Tenk deg dydene som fingrene på en hånd. Hvis alle sammen er styrt av den samme intuitive og bevisste kraft, så vil du kunne gripe livet som en frisk og sunn hånd som kan ta tak i det, holde det og slippe det i full samklang med de fysiske og åndelige lovene.

Flere artikler om liknende temaer …