Den som ikke lever sitt eget liv finnes ikke

Av Per Henrik Gullfoss

Vi begynner med det aller enkleste. Du lever ditt liv. Det er en selvfølge. Men er det helt sikkert at du virkelig lever ditt liv? Lar du noen andre sitte ved rattet? Prøver du å passe inn i samfunnet og være slik andre ønsker? Hvis du mot formodning skulle lykkes med dette prosjektet, hvem lever da ditt liv? Hvis du tenker som meg, så er det bare du som kan leve ditt liv. Hvis du ikke lever det, så er du ikke i live! Slik er det! Hvis du ikke lever ditt liv, så finnes det ikke!!!

Det er kanskje så ikke rart at mange føler at de ikke er helt sprell levende. Det trenger ikke å være en feilslutning. Det å være i live er usikkert og til tider skremmende og utfordrende. Mange velger trygghet og forutsigbarhet heller enn sann utfoldelse. Denne rammen gir kanskje plass til en viss prosent av deg som får utfolde seg. Men resten blir liggende ubrukt og brakk.

Kunsten å være sann mot seg selv

Du er absolutt nødvendig for at noen skal leve ditt liv. Og siden du er her som deg, så er hensikten med livet at du skal være deg. Hensikten med livet er at du skal leve det! Det høres jo så selvfølgelig ut at det ikke skulle være nødvendig å si. Men jeg møter få som virkelig lever etter denne selvinnlysende innsikten.
Det kan være masse sekundære hensikter som å frelse verden, spre kjærlighet, sørge for at toget går i tide og skape noe helt nytt og ukjent. Men bak dette ligger alltid du. Et jeg og en personlighet som er absolutt påkrevd for at livets største hensikt skal utfolde seg. Den guddommelige hensikt som er at livet får oppleve seg selv som nøyaktig deg. Det eneste du trenger å gjøre, for å leve et virkelig følt og opplevd meningsfullt liv er med andre ord å være sann mot deg selv! La oss gjenta det sammen en gang til. Det ENESTE som er nødvendig for å leve og oppleve at livet er absolutt meningsfullt er å være helt sann og tro mot deg selv. Fordelen med det er at hvis du er helt sann mot deg selv, så er livet ditt alltid fylt til randen av mening.
Hvorfor er det da såpass få som fyller livet til randen med ustoppelig mening. Betyr det å være egoist og ikke tenke på andre? Det kan da ikke være en vei til å fylle livet med noe meningsfullt. La oss derfor ta en nærmere titt på hva det vil si å være sann mot seg selv.

Livets hellige tre-enighet
Vi opplever livet gjennom tre linser.

Den ene linsen er observasjon. Den kalles også bevissthet, oppmerksomhet, visdom og sannhet.

Den andre linsen er opplevelse. Den kalles også tilstedeværelse, følelser, fornemmelser, kjærlighet og væren.

Den tredje linsen er fokuspunktet av Her og Nå.

Det kalles også virkelighet, som er fokusert gjennom tid og rom. Dette fokuspunktet er også knyttet til den ytre verden, i motsetning til observasjon og opplevelse, som springer ut av den indre. Det sier seg selv at hvis vi skal forandre fokuspunktet, så er det nesten umulig å gjøre det gjennom å forandre den ytre verden. Det kommer av at den ytre verden er summen av vår felles skapelse. Dermed må jeg forandre alle andre hvis jeg vil forandre mitt liv gjennom å endre den ytre verden! Det virker for meg å være en uoverkommelig oppgave. Men det jeg i Virkeligheten har mulighet til å kontrollere er min Opplevelse og Observasjon og hvordan jeg handler ut i fra dette.
Mange prøver å forandre seg selv og sin tilstand gjennom å endre et enkelt av disse «punktene». Noen leter etter en ny opplevelse av seg selv. Andre prøver å se på verden fra en ny vinkel, mens enkelte streber etter å endre sitt forhold til den ytre virkelighet og forandre metodene de bruker for å gjøre ting. Hver for seg er alle disse «veiene» dømt til å mislykkes! Virkelig endring vil kun komme hvis vi forandrer vårt forhold til alle tre samtidig!!! Det er den eneste farbare vei, siden de eksisterer i gjensidig samklang med hverandre.

Valg av virkelighet

Vi har tre muligheter for valg av virkelighet å leve i:
Det første valg er å være fundamentalister. Da velger vi en av virkelighetens punkter og holder oss helt til det.

Den andre muligheten er å leve i dualitet og «tosomhet». Da prøver vi å balansere to av de tre punktene mot hverandre. Men ender alltid med å bli fanget i krysspress og uløselige konflikter.

Den tredje muligheten er å leve i tre-enighet med seg selv.

Fundamentalisme og spiritualitet

Objektivitet – veien til likegyldighet
Noen mennesker sverger til realisme, vitenskapelighet og objektivitet. De ønsker å forstå universet med hjernen og tankene og vil søke å leve sitt liv på en måte som er logisk og «fornuftig». Naturvitenskapen sier iblant at den kun kan bevise det som kan veies og måles i den ytre verden. Siden observasjonen bare kan skje gjennom å se på noe som allerede finnes, er dette en metode som må ende med at det er fornuftig og logisk å gjenta det som fungerte i fortiden. Hvis man blir sittende fast i tankens verden ender man opp med et snevert og statisk univers og liv, som leves ut i fra begrensningen i det mentale. I verste fall blir man helt teoretisk og slutter å lytte til subjektive følelser. Kjærlighet, drømmer, inspirasjon og lidenskap er hverken fornuftig eller spesielt logisk. Hvis man velger denne typen fundamentalisme ender man opp med å bli upersonlig og distansert. Under dette robotaktige ytre kan det ligge en følelsesladet og subjektiv skygge som utfolder seg bak en maske av logikk og rasjonalitet. Spirituelt sett ligger denne retningen kanskje nærmest de som prøver å fjerne all lidenskap og lengsel for å slippe å bli påvirket av følelser, drifter og behov. Asketisk spiritualitet og vitenskap kan skjære ut i denne retningen. Det kan bli mye orden, renhet og skjønnhet ut av dette, som ble forbundet med det Apollinske og solguden Apollon. Faren med dette er at orden, renhet og klarhet kan bli veldig sterilt og at all fuktigheten der det gror og vokser nytt frem blir svidd bort av de brennende strålene. I gresk mytologi var den store motsetningen ikke mellom Gud og Djevel. Men mellom Det Apollinske, klare og gjennomstrømmende og den Dionysiske hedonismen som henga seg til det spirituelle gjennom ekstasen.

Subjektivitet – veien til selvopptatthet

De som hengir seg til å dyrke sine følelser og mener at det viktigste av alt er å gjøre og være det som føles sant for en selv, kan lett gå seg vill. Hvis det går langt nok så blir din eneste rettesnor dine egne impulser, følelser og opplevelser. Du utfolder din kjærlighet slik den oppstår og oppleves i deg og følger det som iblant kalles «magefølelsen» i ett og alt. Spirituelle retninger som Krishna dyrking og hengivelse til guruer og andre i ekstatiske kjærlighet følger denne retningen. I følge den greske mytologien vil dette være å hengi seg til vinguden Dionysos, og søke den indre opplevelse av det hellige gjennom å hengi seg til selve essensen av de impulser som strømmer gjennom kroppen. Her gjelder det å leve ut og realisere seg selv gjennom å nyte livet og tilværelsen til siste åndedrag. Når dette besetter deg så glemmer du rett og slett andre, eller har sluttet å bry deg. Du forsvarer ofte dine handlinger og gjerninger med at det er den eneste «fornuftige» måten å leve på. Det kalles også selvrettferdighet og rasjonalisering.

Materialisme – veien til ensomhet

Materien er det fokuspunktet sjelen erfarer seg selv i tid og rom gjennom. Hvis fokuspunktet får total dominans over opplevelse og observasjon, så blir man besatt av å mestre den ytre virkelighet og det å være flink, suksessrik og i kontroll. Det er ikke lengre verken ens evne til å observere og være bevisst, eller hvordan man opplever det som dominerer. Det viktigste har blitt målet og resultatet man oppnår i den ytre verden. Altså når du er fanget i materialismen så er målet i den ytre verden (resultatet) blitt det viktigste. I den vestlige delen av verden, og kanskje spesielt i et rikt land som Norge, så er denne formen for fundamentalisme ganske godt utviklet. Det kan eksemplifiseres gjennom idrettsfolk, hvis eneste mål er å vinne. Selve opplevelsen og gleden av å drive idretten er da forsvunnet. Det samme er evnen til selvrefleksjon og objektivitet i forhold til sporten man utøver.

De som dyrker denne typen fundamentalisme sier gjerne at «Målet helliger midlet» og at man må knuse noen egg for å lage omelett». Her blir det å nå sine mål og resultatene du oppnår, viktigere enn din indre verden av bevissthet og opplevelse. En tilstand som er ganske absurd hvis du tenker litt over det. Nesten all din bevissthet og opplevelse blir rettet mot å fungere i den ytre virkelighet. Din indre verden blir grovt utnyttet og oversett, noe som fører til angst for tomhet og mangel på ettertenksomhet og tid til å kjenne hvordan du har det. Mange som lever her sørger rett og slett for å ha det så travelt at de ikke har tid til indre saker. De forsvarer seg med at verden krever det og til og med tror på at de egentlig ønsker at de hadde mer tid.

Dualitet

Svært mange er fanget i en evig tautrekking mellom to av disse tilstandene. De prøver å finne en balanse, men ender alltid opp med korte (om noen) hvilepauser mellom de indre og ytre konfliktene.

Tanken og følelsenes kamp

Her Står Observasjon og Opplevelse på hver sin side av en dyp dal.
Dette går ofte ut på at tanken forteller deg at du burde følt, opplevd, noe annet enn det du føler, og mener. All form for skyld og ubehag forbundet med det du føler og opplever i din egen indre verden kommer fra dette. Med tanken dømmer og fordømmer du din egen opplevelse. Du vil få denne konflikten når du tenker; Jeg burde vært blidere eller mer vennlig, eller jeg burde ikke la meg utnytte. Eller jeg burde ikke være så sulten, kåt, mett, avvisende, imøtekommende osv. Spillet dreier seg om at tanken forteller deg at noe er galt med din indre verden. Dette er en helt vanlig tilstand for de fleste. Og kanskje ekstra fremtredende hos de som driver med selvutvikling og strever etter å være noe større og bedre enn det de er. Sannheten er at denne konflikten er uløselig på det nivået den oppstår (som alle konflikter). Din opplevelse vil aldri være synonym med din tanke, nettopp fordi livets kontrast og dualitet er basert på denne forskjelligheten. Det at du har en bevissthet som ser på deg og alt fra et annet sted enn den opplevelsen du har i øyeblikket gjør utvikling og bevegelse mulig. Det gir deg også muligheten til valg og variasjon. Hvis det ikke var kontrast mellom observasjon og opplevelse så ville selve livet være en rett strek gjennom et allerede fastlagt liv. Opplevelse og observasjon er to av livets søsken, som har mest å tilføye hverandre når de ikke krangler, men istedenfor går inn for å gjøre det beste ut av den faktiske virkelighet slik den utfolder seg Her og Nå.

Konflikten mellom teori og praksis

Her er den indre tilstand krig med den ytre realitet. Du opplever at verden burde vært annerledes enn den er. Det sies at teori er en ting som ikke forekommer i praksis. Det kommer av at teorien er uprøvd, mens den kjente praksis i seg selv er gjentagelse av det gamle. Din ide om verden stemmer heller aldri med verden slik den egentlig er, siden verden hele tiden er i forandring. Siden dine handlinger hele tiden utspiller seg i en evig skiftende endring som skjer i Her og Nå, vil de ytterst sjelden fungere hvis du følger en oppskrift. Det vil i tilfelle være et rent lykketreff. Oppskriften er basert på hva som fungerte i fortid. Det kan gå fint når det gjelder å skru sammen møbler fra Ikea eller bake kake, men går sjelden bra når det gjelder livet, siden livet inkludert natur, mennesker, dyr og sivilisasjoner er i konstant endring.

Men det kan også være en gave. Hvis jeg har en teori (min observasjon av Her og Nå) som ikke lar seg omsette i praksis Her og Nå, så blir denne motsetningen en gave som skaper nye opplevelser. Når vi innser at nåløyet alltid er for trangt for utfoldelsen av hele vår sjelelige kamel begynner vi å kunne tre livstråden gjennom nåløyet. Deretter kan vi begynne å utbrodere vårt liv med små korssting av Her og Nå.

Konflikten mellom opplevelser og virkelighet

Du kan klage og gi alle andre skylden for din indre tilstand. Uansett så er verden aldri helt riktig og du føler deg aldri helt hjemme. Denne dualiteten er svært vanlig blant åndelige mennesker og søkere. Din indre verden som er full av ånd og lengsel etter fred og enhet er i voldsom kontrast til en ytre verden preget av grådighet, smerte, og fordømmelse. Denne dualiteten vil aldri kunne løses eller opphøre å eksistere i vår virkelighet, siden den er selve grunnlaget for vår eksistens. At vi har en indre sjelelig verden som ikke er den samme som den ytre fysiske verden er forutsetningen for vår vekst og utvikling! Det gjør at vi opplever kontraster som får oss til å tenke nye tanker, gjøre nye erfaringer og utvide horisonten. Du elsker noen som ikke elsker deg på den måten du gjerne ville… eller kanskje ikke i det hele tatt. Eller du opplever at du gjorde noe i beste mening, mens verden misforstår og tar det ille opp. Hvordan du har det inni deg og det som kommer ut er ofte forskjellig. Kontrasten mellom din indre tilstand og det ytre er en kilde til vekst og enorm ekspansjon. Hva hvis du for eksempel føler enorm glede i en begravelse, hvor du burde være trist? Denne konflikten er det som gjør deg bevisst og klar over hvordan du egentlig har det! Du hører rett. Dette er dualiteten som gjør at du blir et selvbevisst menneske, og dermed får muligheten til en fantastisk spirituell vekst og utvikling!

Treenighet

Et av de viktigste stegene i spirituell utvikling er å gå ut av fundamentalismen og dualitetens verden og oppleve tre-enigheten som gjennomstrømmer alt. Det sies at alle gode ting er tre og at den tredje følger gjerne med. Slike små uttrykk kan i noen tilfeller gro ut av stor visdom.
Du er ikke enten tanke eller følelse. Eller enten sann mot den indre eller ytre verden. Du er ikke et følelsesmenneske eller en tenker. Eller en realist eller en drømmer. Du er den som føyer sammen tanker og følelser som lever slik at drømmeren kan bli virkelig gjennom fokuspunktet av Her og Nå.
I det øyeblikket du forstår og gjenkjenner dette skjer noe med deg. Neste gang du fanges i konflikten mellom følelser og tanker, så vender du oppmerksomheten mot virkeligheten og er sann mot det øyeblikket har å tilby.

Hvis utfoldelsen av ditt kjærlighetsliv ikke stemmer med teorien om hvordan det burde ha vært, så kjenner du etter hvordan du faktisk har det. Gjennom å være sann mot dine følelser og din indre opplevelse finner du veien tilbake til en ytre virkelighet som er i samsvar med hvem du er. Her blir magefølelsen den tredje komponenten som fører til helhet.

Hvis din opplevelse av virkeligheten og det som utfolder seg støter sammen slik at du ikke forstår hva som foregår, så takk skapelsen for denne fantastiske muligheten til å bli klar over noe du ikke visste om. Vi møter ofte denne utfordringen gjennom smertefulle og vanskelige erfaringer som vi ikke forstår meningen med. De gir alltid ny innsikt og dermed mulighet til å utvide din bevissthet. En utvidet bevissthet som vokser frem for å gjenskape samklang mellom din indre og den ytre verden.

Her blir ringen sluttet. Dragen biter seg selv i halen. Du trer inn i den tre-enige verden med å være sann mot deg selv. Gjennom å leve i samklang med denne tre-enigheten blir du automatisk sann mot deg selv.
Å gjøre dette krever en ting. Ærlighet mot deg selv.

Da er du er sann mot din opplevelse og tar i mot deg selv akkurat slik du er i øyeblikket. Du tar også i mot din observasjon av virkeligheten slik den fremtrer Her og Nå. Deretter handler du, eller lar vær å handle. Du står forvirret, gråtende og målløs, hvis det er det du opplever og observerer akkurat Her og Nå. Eller du er stille og avventende, eller jublende og åpen. Du tillater med andre ord deg selv å strømme gjennom deg som LIVET!

Glemmer du deg et øyeblikk og blir fanget i en fundamentalistisk tilstand eller en dualistisk konflikt, så la det skje. Men gjør du ditt beste for å huske at du kan velge å se det hele fra en tredje vinkel og dermed bruke det til skapelse av deg selv på nytt.

---

---

---