Ti stille dager av Mette Werner

Et utdrag for Magasinet Harmoni av romanen Ti stille dager av Mette Werner

Siv er i India for å skrive om religiøs kunst. Etter måneder på tog rundt i landet, deltar hun på et kurs i stille meditasjon.

På senteret får hun egen celle til å meditere i, en tarm av et rom bak en spinkel sjalusidør, to meter langt og nærmere tre under taket, men ikke bredere enn at hun fint kan ta i veggene på begge sider uten å strekke ut armene.
Gulvet er dekket av glatt mosaikk, en blå pute midt i rommet, ellers ingenting, en celle. Virkelig! Et lite tilfluktssted av ro hvor hun kan sitte uten å bli forstyrret av inntrykk utenfra. Det er ennå tidlig i kurset og motstanden kommer stadig over henne som en tung tretthet så hun knapt kan holde seg oppreist. I håp om å våkne ordentlig, går hun ut på plassen foran pagoden.

Lyset blinker gjennom bladene over henne og lenger borte suser det i en høy, vid krone på et guavatre. Et eget plantefelt er satt av til papaya, trærne er fortsatt ikke høyere enn henne med store, flikete blader på en tynn stilk av en stamme. Valodi (Læreren som leder kurset) legger stor vekt på å plante trær. De skal gi god atmosfære og trekke til seg fugler.

− Kanskje de beskytter mot dårlige stemninger utenfra også? I hvert fall er det enda finere her enn hun hadde turt å tro. Denne dype roen. Til tross for alle lydene som stiger fra dalene på begge sider, kjennes det som om roen ligger som en beskyttende støtpute rundt hele senteret, så lufta blir livgivende og snill. Ingenting hun behøver å passe seg for, eller som krever oppmerksomhet, annet enn det som måtte komme innenifra og det vet hun ikke hva er. Det er jo hele poenget, at det ukjente nettopp er ukjent, helt til det kommer til syne. − Men når motstanden er så stor, er det kanskje fortsatt noe å være redd for der inne i mørket?

Hun sukker og går ut i lyset, er ikke her for å gruble. Sola er akkurat passe varm mot huden og hun løfter ansiktet mot den og lar strålene slippe inn i seg. Blir stående sånn med hendene på hoftene og åpent bryst til søvnigheten er skyllet ut av henne og hun smiler. Livet er herlig! Fuglene kvitrer og i landsbyen gjør en hund. Hun strekker seg en gang til, så langt hun bare kan. I grunnen kunne hun godt bare blitt der i den deilige morgenstemningen. − Men du er ikke her på ferie, mumler hun. − Ned i dypet med deg.

Cella kjennes nattsvart etter lyset utenfor. Hun lar ryggen hvile mot døra og legger sjalet over knærne, finner pusten og klarer endelig å følge den en stund, helt stille, uten å bli søvnig og uten at tankene kommer i veien. − Så fint. Skuldrene synker, magen hever seg fredelig og umerkelig glir oppmerksomheten vekk til svett trengsel og mørke i det store Kalitempelet i Calcutta. Hun driver med strømmen av troende rundt helligdommen i midten, bare svarte hoder over alt rundt henne, brun hud, intense blikk, og tenner. Ikke annen måte å komme seg frem på enn å gi seg hen til flyten og la seg føre. Lengst inne i rommet foran åpningen til det aller helligste, tar en braman imot offergaver av blomster og søtsaker til guden som bor der, Kali, morgudinnen Mahadevi i sin mest blodtørstige og grusomme form, svartmalt med blodet dryppende fra et avhogd hode hun holder etter håret. En annen av de fire armene holder sverdet hun har brukt til å hogge det av med. Håret hennes floker seg flisete nedover ryggen, like vilt som tunga som henger lang og rød ut av munnen. Rundt halsen en kobraslange og et flagrende kjede av hodeskaller. Et skjørt av avkappede armer rundt livet og fra hoggtennene hennes drypper det mer blod.

− Mor, kalte Ramakrishna henne, Kalipresten. En kunne jo lure på hva slags barndom han hadde hatt. Morgudinnen. Demondreperen. I noen avbildninger står hun på en sovende Shiva, eller sitter over skrevs på ham. Det er hennes kraft som må til for å få liv i en opphøyd og passiv mannlig guddom, har Siv lest. − Kali, livets mest smertefulle og skremmende side som alle som ønsker åndelig vekst må møte.

Siv blir presset fra alle kanter av mengden i det grotteaktige tempelmørket, hud mot naken hud, bryster og armer skubber bløtt mot henne. I hånda knuger hun en girlander av oransje blomster som noen har sagt hun skal ofre, men hun når ikke frem til presten. Holder den isteden høyt over hodet, nær panikken ettersom vibrasjonene av frykt i rommet trenger inn til henne.

Nær utgangen kommer en statue av Kali som et svart, eggeformet hode med visdommens tredje øye lysende i pannen og en enorm tunge av gull hengende ut av munnen. Gudinnen er beskyttet med et gjerde av jern og der henger Siv sitt oransje blomsterkjede med et lite grøss. Atmosfæren har rystet noe i henne. Det er som om knoklene skjelver.
Men hvor ble det av pusten? − Lille venn, du skal ikke tenke nå, du skal meditere, mumler hun inne i seg.

− Ja, da, masa, svarer en vilter unge som egentlig bare vil ut og leke. − Noen tanker er jo spennende, sier det. − Det er gøy å forstå. Da hun gikk (i terapi) hos Astrid hadde hun lest nesten bare psykologi i flere år for å skjønne mer av sin egen prosess. Senere, med meditasjonen, ble det religionshistorie og nå dukker ideene frem igjen, mens inntrykkene fra tempelet fortsetter å presse på inne i henne. − Denne frykten. Hva er den? Hun har kjent den i andre templer også. Ikke redsel som hun selv kan bli grepet av, men frykt sånn som hun kunne ha kjent hvis hun sto overfor et vilt dyr: Lette, skjelvende vibrasjoner som stiger mot overflata og løser opp kroppen. Gudsfrykt? Virkelig frykt for det ukjente, det ukontrollerbare, det som er totalt annerledes? Guds kraft? Eller tomrommet? Fraværet av alt?

− Das ganz andere, sier det i hodet, et begrep hun har fra Rudolph Otto, en av de tidligste religionshistorikerne, det gudommelige som det som er noe helt annet, radikalt annerledes. Otto kaller møtet med denne dimensjonen for mysterium tremendum et fascinans, noe vi både skjelver for og tryllebindes av så det er vanskelig å rive seg løs. Det guddommelige både skremmer en bort og lokker en til seg. Siv ser det ville uttrykket til Kali, skremmende, absolutt. Og fascinerende.

− Men du kommer aldri til å møte det hellige ved å gruble, mumler hun. Begynner å bli oppgitt over at hun ikke bare gjør det hun skal: Iaktta pusten uten å være opptatt av noe annet. − Sakens kjerne er jo den at det radikalt andre ligger utenfor det du kan klare å tenke. Hun sukker og bringer oppmerksomheten tilbake på huden der luftdraget kiler vart i forgrunnen, men like bak fortsetter tankene. − Ærefrykten spiller en stor rolle både i frykten og fascinasjonen i møte med det Hellige, sier det. Hun svelger. Hengivenheten til kvinnene som kaster seg i støvet foran Valodi, er det ærefrykt?

Og hva med tempelet? Det var vel ikke akkurat Gud hun hadde kjent i den svette trengselen rundt gudinnen? Men noe var det. Et ønske om å gi slipp. Om å hengi seg motstandsløst til noe større. Til å våge spranget. Eller fallet? Ut av seg selv og inn mot … hva? En åndelig dimensjon? Transcendens? Overskridelse? Men å kaste seg i grusen?

Mette Werner. Les intervju med Mette neste nummer av  Magasinet Harmoni som kommer 1. mars.

Flere artikler om liknende temaer …