I en annen verden – en tur i den ytre og indre skog

Jeg sitter her og skriver etter å ha vært en tur i skogen. Ganske bestemt også min egen indre skog. Det som skjedde er vanskelig å forklare. Jeg har alltid hørt at det er det indre som egentlig teller og at den indre virkelighet er den som er evig og alltid der. Det som skjedde meg i dag er det som skjer når man klatrer over en barriere i det indre landskapet og så plutselig står overfor en ny verden man ikke ante eksisterte.

Et begrep fra Abraham (Hicks) er at man sender av sted sitt begjær (rockets of desire). Tenk deg at det finnes en verden hvor dette faktisk skjer i form. Hvis du kan tenke deg at formen ikke er den ytre form, men en indre form du kan tenke og føle og holde i ditt sinn. Omtrent som å se for seg en vakker solnedgang, eller en rakett lastet med alt ditt begjær som tar av.

Når du drømmer om natten er dette indre landskapet virkelig for deg. Har du noensinne «våknet» i drømmen og visst at du drømmer? Samtidig som du har fortsatt å ligge og drømme, mens du visste at det var dette du gjorde? Det har jeg. Det er ikke noe jeg kan bevise, fordi jeg hverken kan gjenskape det med vilje eller demonstrere det for andre.

Det som skjedde i skogen i dag er noe av det samme, men motsatt. Kanskje det kan kalles ”å drømme mens man er våken”. Jeg satt på kanten av en myr og lukket øynene. Sommerdagen var varm og solen skinte med usedvanlig klarhet og sterke farger. Kjenner du til at det kan være slik? At du etter å ha sett på solen og lukket øynene så blir hele din indre verden fylt med sterk rødfarge? Tenk deg at denne styrken av farge ikke forsvinner, men fortsetter å være der. Din indre billedverden blir dermed nesten fysisk tilstede med en intensitet som overgår alt annet. Se så for deg at du mens du er fullt bevisst oppslukes helt av denne verden og at den formes av tankene dine, samtidig som den tar deg dit din over- eller underbevissthetsstrøm leder deg. Jeg begynte plutselig å le fordi jeg forsto begreper som fjern og nær på en helt ny måte. Til daglig snakker man om noe som nært fordi det er nært deg fysisk, eller muligens fordi du elsker det.
I denne verden var fysisk nærhet uinteressant. Nærhet var knyttet til mine følelser og min bevissthet. Hvis jeg var opptatt av om det skulle finne intergalaktiske bevissthetsformer på en annen planet, så var det nært, fordi det var nært meg og min bevissthet. Det eneste som avgjorde hvor nært noe var, var hvor nært det var min bevissthet og mine følelser. Det å være opptatt av de nære ting fikk plutselig en helt ny mening.

I denne verden kunne jeg observere hvordan mitt begjær og mine tanker ga næring til det jeg virkelig ønsket og dermed sendte av gårde raketter av begjær, som ville bringe det jeg ønsket nærmere. Jeg så hvordan det å virkelig, uten motstand, ønske og se for seg at noe ble virkelig var en massiv og nesten uimotståelig hjelp på veien mot å få det.

Jeg skriver nesten uimotståelig fordi jeg også så hvordan det var vanskelig for meg å finne helt klart og entydig hva jeg virkelig begjærte. Det meste av det jeg trodde jeg ønsket meg og ville ha, ble skrelt bort når jeg så dypere inn bak hva i meg som ville ha det. Det var som om jeg hadde en tavle foran meg hvor jeg kunne plassere mine dypeste ønsker rangert etter viktighet. Nå har jeg levd en stund og så for meg at det kun var plass til fem linjer der. Til min store forundring fant jeg bare to. Nå skal dette opplyses at jeg var på et sted hvor jeg så for meg hva jeg virkelig ønsket å fylle resten av mitt liv med. Det eneste som kom opp var å fortsette å elske de to skapningene på denne planeten som sto meg nærmest.

En annen av de tingene jeg virkelig har undret på er hva som skjer etter døden. Du har selvfølgelig den kjedelige muligheten at alt går i svart. Jeg mener at uansett hvor spirituell du er, så kan du aldri helt se bort fra muligheten for at alt det åndelige du noensinne forestiller deg og opplever er en fantasi, og at det hele en gang går i svart. Dette er for meg en mulighet på linje med muligheten for at den eneste som er virkelig er meg og at alle dere andre bare er forestillinger jeg skaper i min hjerne. Altså noe som jeg regner for absolutt og totalt usannsynlig.

Men plutselig ble jeg klar over at den fargerike og fantastisk formfulle indre verden jeg var i nå, var den verden jeg fullt og helt ville gå inn i når jeg forlot den ytre verden som vi kaller livet. Siden jeg er i live, er jeg ikke åpen for den store felles virkeligheten som vil ligge på den andre siden av nok et lysskjold. Men det hele var ganske enkelt. Akkurat som man deler den ytre verden med mange andre som er medskapere av din fysiske virkelighet, ville man dele denne indre verden med andre. Samtidig ville man ha sin egen plass og sin egen «form» i fred, på samme måte som man har sin egen kropp og sin egen plass i den fysiske verden.

Mens jeg sitter her kjenner jeg at denne virkeligheten lukker seg igjen. Det er for overveldende for meg å skulle leve i begge virkeligheter på en gang. Jeg kan heller ikke selv bestemme når den andre virkeligheten åpner seg. Min tanke er at det er en mekanisme vi har installert for å kunne forholde oss til og utfolde oss på en skikkelig måte i den fysiske verden hvor våre kropper befinner seg.

Som jeg sitter her og tenker husker jeg forrige gang jeg var på vei inn i denne verden. Da var jeg ung og for redd til å gå inn. Jeg var redd for å miste meg selv, redd for å bi overmannet og bortført av min egen angst og underbevissthet, eller noen andre fæle demoner – som jo egentlig er nøyaktig samme sak. Da var jeg redd for å miste kontrollen. Denne gangen hadde jeg bevisst overgitt meg til å gå inn i denne fargerike indre dimensjonen da solen åpnet den for meg. Jeg hadde ingen frykt, ingen motstand, bare en uendelig nysgjerrighet som ønsket å utforske den. På en måte er sirkelen sluttet. ●

Flere artikler om liknende temaer …