Et lys blir tent

Av Andrea Solli

Stille sitter jeg og lar tankene vandre til deg som nettopp har gått bort. Et langt og godt liv fikk du, 89 år, mett av dage, kan en trygt si.
Tankene mine går til alle samtalene vi hadde om døden. Ofte spurte du: Vil jeg møte mine på den andre siden? Vil jeg kjenne dem igjen? Hvordan kan det være plass til alle?
Jeg ville så inderlig hjelpe deg, gi deg håp.

Så jeg fortalte deg at når vi dør blir vi til lys, og alle har sitt eget unike lys om vi kjenner hverandre igjen på.
Mens jeg sitter og minnes disse samtalene, kommer det over meg et sterkt behov for å meditere.
Jeg sitter stille lukker øyne og puster sakte mens jeg følger pusten min. Alt blir rolig, og det er som jeg har kommet til et sted hvor stillhet og fred råder. Alt er utenfor tid og rom. Jeg er, samtidig som jeg ikke er.
Jeg ser et lys komme mot meg, det kommer nærmere og nærmere, det stråler så vakkert.
Når det er helt nær tar det form av en skikkelse. Jeg får en fornemmelse av at det er en guide.

Guiden ser på meg, og jeg fylles med varme og kjærlighet. Jeg blir i dypet av meg selv bevisst at jeg er elsket. Det er som jeg opplever meg selv som meg og hele universet på engang.
Guiden står der og favner meg med sin varme, og da kommer et spørsmål gjennom meg. Hva skjer når vi dør?
Da er det som noe inne i meg brister, og jeg begynner å stråle i alle universets farger.
Farger som er så milde, så klare og rene, sterke og vakre. Fargene har en styrke, en tone som jeg aldri har sett eller hørt. Det er som de har sin egen skala av vibrasjoner som gir dem det gylne lyset som de skal ha. Deres mildhet gir styrke, og deres styrke gir håp. De har sin spesielle fargenyanse og er annerledes enn noe jeg har sett. Fargene stråler ut, de når langt og er allesteds nærværende.
Guiden ser på meg og peker.

Et rosa lys kommer mot oss. Det kommer nærmere og blir større og større til det fyller alt rundt meg der jeg står. Inne i meg vet jeg at det er du min avdøde venn, som har kommet for å vise at du fortsatt er.
Guiden tar hånden min og sier: Frykt ikke.
Igjen kjenner jeg noe som brister i meg, en varme av kjærlighet fyller meg og stille blir jeg til et grønt gyllent lys som fyller meg og alt rundt meg. I det våre to lys møtes, ditt vakre rosa og mitt gylne grønne, oppstår det en sterk gjenkjennelse. I et lite øyeblikk ser jeg deg slik du var på jorden. Kjenner varmen og styrken din og hører ordene: Du er min adoptivdatter.

Ditt lys er så mildt og kjærlig, så inkluderende og forståelsesfullt. Alle de fine egenskaper som du hadde i ditt jordeliv, har du fortsatt med deg, for det er jo de som er deg.
Sakte begynner ditt lys å trekke seg tilbake, igjen står jeg alene med min guide og igjen stråler jeg i alle universets farger.
Min guide berører meg lett, jeg forstår, møtet er over.

Jeg fylles med en dyp takknemlighet. Stille vender jeg tilbake til kroppen min. Kjenner fingrene og tærne. Kjenner at jeg fortsatt er et menneske på vår vakre jord. Sakte åpner jeg øyne, ser rundt meg på alt som er kjent og nært.
Samtidig så vet jeg at den gaven som har blitt gitt meg er noe av det vakreste og unike noen kunne gi meg.
Et møte med en kvinne som som tok meg under sine vinger da jeg møtte henne som 20 åring og ble som en mor for meg i 47 år.
Takk for at du var, er og alltid vil være.
ANDREA SOLLIE.

Ble to mailer, mulig det trenger litt redigering, gir deg tillatelse til å redigere det slik du selv ønsker.
Beste hilsen fra Andrea

Flere artikler om liknende temaer …