En regresjonshistorie – vikingkvinnen

8. juli, 2022

Av May Irene wikeby

Jeg fikk besøk av en kvinne i 30-årene som fortalte at hun kom fra en gård som hadde aner tilbake til vikingtiden.

colourbox.com

Hun kjente på en styrke i sitt indre som gjorde at det var vanskelig å finne en partner som matchet henne. Bortsett fra dette hadde hun egentlig ikke noe helt klart ønske om hva hun ønsket «å se på» i regresjonen, så vi lot målet med reisen være litt åpen.
Hun fortalte at hennes slekt hadde eid en gård i et vikingområde, og at det gikk en slektstråd helt tilbake til 1000-års tallet.
Vel, sa jeg, la oss se hvor vi ledes! Vi kom inn i en sekvens hvor hun opplever at hun er kledd i skinn, ulltøy og har langt lyst hår.

Hun beskriver: Jeg er som nå, bare kledd i klær av ull. Er på Hadeland og jeg ser ut over Randsfjorden. Det er stille, føles som hjemme. Jeg er tilbake i vikingtiden. Jeg er husfrua, og jeg bærer et stort nøkkelknippe. Jeg betrakter det som skjer rundt meg i en bosetting. Det er flere som jobber der, barn og voksne. De jobber med håndverk. Jeg beveger meg mellom dem. De hilser på meg mens de former og arbeider. Jeg er kledd i blått og brunt og har åpenbart sterke meninger. Det er ingen mann tilstede, mannen min er borte og jeg styrer nå.

Vi går videre fremover i regresjonen: Det er kveld, jeg er inne og det er mørkt og røykfylt. Jeg forbereder meg til å sove. Det er mange som skal sove, og vi er inne i et langhus. Det er et ildsted midt i langhuset, og det er lyd av ved som brenner. Jeg kjenner jeg er på riktig sted. Jeg sover sammen med flere barn. Det er fire barn, og de er mine. Han som jeg er gift med er mye ute og reiser. Han jobber med politikk. Det er helt greit, føles som om vi har det trygt der vi er, og at vi er jevnbyrdige.

(Mennene som har vært på reise kommer hjem).
Jeg betrakter at mennene som har vært på reise kommer hjem, jeg er litt urolig. Det er ikke så mange som kommer hjem, men mannen min kommer hjem. Det har åpenbart vært kamp om et eller annet. Han er ikke fornøyd med seg selv og det han har utrettet, men han tar ansvaret. Han har kuttskader i armene som jeg pleier. Jeg bruker urteforbindinger, men han blir dårligere. Jeg våker over ham og er redd han kommer til å forsvinne. (Her har klienten sterke følelser over situasjonen mannen hennes befinner seg i).

Armen hans er blitt sort, og jeg må be noen om å ta bort armen rett over albuen. Det gikk bra, han blir frisk! Vi er jevnbyrdige og det går bra. Han kan ikke krige lenger, men han slår seg til ro med det. Vi har en sønn på 20 år som er voksen, som kriger i hans sted og jeg er stolt.

Vi er en sterk klan, og sønnen min reiser over alt. Jeg tror han jobber for Harald Hårfagre, og det er mye politikk.

Vi blir gamle, og mannen min dør av elde. Jeg blir ganske gammel og holder på med urtene mine som er nyttige. Jeg er ganske god til å gjøre folk friske. Jeg sørger for å være rettferdig og hjelpe alle, uansett stand. Vi har så mye, vi trenger ikke mer. Det kjennes helt naturlig å jobbe med urtene.

Min sønn kommer jevnlig innom. Han har slått seg stort opp og har valgt riktig side. Jeg hadde ikke ventet annet, han er sønnen til sin far. Det virker som om jeg er omgitt av gode folk. De har åpenbart respekt for oss, men er ikke redd oss. Jeg har barnebarn, men er opptatt av mitt og sønnen min får holde på med sitt.

Vi går fremover i livet hennes mot dødsøyeblikket: Jeg ligger omtrent som nå, støttet opp. Det sitter en og holder meg i hånden. Jeg er klar til å gå videre.

Jeg spør henne om hvilke tanker og følelser hun har i det øyeblikket:
Jeg er fornøyd, har levd lenge nok, sier hun. Jeg har levd lenger enn de fleste og har ingenting ugjort. Så puster jeg dypt noen ganger, så er jeg borte. Jeg ser det som skjer ovenfra, blir sugd oppover i taket. Det blir lysere og lysere, nesten som et slags vakuum. Mannen min står og venter på meg. (På dette tidspunktet viser klienten sterke følelser).

Jeg har vært mer knyttet til han enn barna. Det er som om jeg har ventet på å komme tilbake til ham, og han tar imot meg. Han sier ingenting, det er en fin velkomst. Vi er energier. Det er en kommunikasjon mellom oss om hvor vi skal neste gang.

Her spør jeg:
Vil denne sjelen komme inn i det nåværende livet ditt?
Hun smiler og sier: Han er her allerede, han er kommet som sønnen min!

Etter dette hadde jeg noen personlige spørsmål på vegne av klienten min som jeg lar være mellom den vikingkvinnen hun engang var og den moderne seg.

Det er alltid spennende når det kommer frem klar informasjon fra svunnen tid. Ikke noe rart i at hun kjenner seg sterk i det nåværende livet. Det er mye som ligger i cellehukommelsen hennes fra dette vikinglivet. ●


May Irene Wikeby er terapeut  i Oslo hvor hun jobber med Regresjonsterapi, Hypnoterapi, Guidet Healing og Traumebehandling. Hennes spesialområde er personlig vekst og utvikling. www.innsikten.no, Foto: Heidi Marie Gøperød

Se flere artikler her:

Ellinor Markaskard – Nær-døden-opplevelser

Ellinor Markaskard – Nær-døden-opplevelser

Ellinor Markaskard var innlagt på sykehus for å ta en enkel operasjon. Ved en fatal feil fikk hun curacit intravenøst. Hun opplevde å gå ut av kroppen, og observerte hva som skjedde på operasjonsstuen. Videre gikk hun over i en annen dimensjon hvor hun møtte sine livsguider.

les mer

Denne nettsiden bruker cookies. Cookies er små tekstfiler som blir lagret i nettleseren din av nettsidene du besøker. De inneholder vanligvis en nettside og en identifikator. Cookies bidrar til å forbedre opplevelsen din når du surfer på nettsiden vår. Du kan forhindre bruk av cookies i nettleserens innstillinger, men dette kan påvirke funksjonaliteten til nettsidene du besøker. Bruk av cookies er ikke essensielt for nettsiden vår, men det kan forbedre brukeropplevelsen din.