En Gud eller mange?

I vår del av verden er ofte spørsmålet om det finnes en Gud eller om han (eventuelt hun) ikke finnes. I eldre tider var det selvfølgelig at det ikke fantes bare en gud, men mange guder.

I dag regnes det som oftest som primitivt og overtro å forestille seg at det er mange guder. Men dette skyldes kanskje bare vitenskapens og kristendommens gjentatte påstander om at det finnes henholdsvis En og Ingen guder.
Hvis vi titter litt nærmere på saken så ser vi at selv i de religionene som strengest operer med en gud finnes det egentlig to. Den gode og den onde. Gud og djevelen. I Zoroasters lære, en religion som var en av verdens største en gang i tiden, opererte man med to likeverdige guder. Den gode skaperkraft Ahura Mazda og den «onde» destruktive Ahriman. Denne tankegangen er underlag og bakgrunn for mytologien i gnostisisme og senere både kristendom og islam.

Det er svært vanskelig å forstå alt det grusomme og onde som finnes i denne verden hvis man holder på en enkelt gud som bare er snill og god. Man har derfor kommet opp med forskjellige forklaringer. for å løse denne gåten som virker så uforståelig.
Hvis lys, kjærlighet og alt det beste ligger bak skapelsen av livet og alt som er, hvorfor er det da så mye forferdelig og ondt som skjer? Arvesynden og djevelen eller karma og straff som fortjent, brukes som religiøse argumenter for å forklare og forstå hvorfor mennesket er i stand til å påføre hverandre og annet liv så mye smerte og lidelse uten noe særlig tilløp til anger eller selvbebreidelse.

Mange guder som kranglet seg imellom gjorde dette lettere å forstå. Det guddommelige var her for å erfare seg selv i det samme spekter av følelser og erfaringer som menneskene. Det gjelder i alle mytologier som for eksempel den greske og den norrøne.

Hvis vi tar et skritt tilbake fra ideen om at det bare er en enkelt god gud som står bak det hele, så er faktisk ideen med mange guder en forklaringsmodell som gjør det guddommelige mer forståelig for menneskene. Det er kanskje derfor de monoteistiske (en gud religionene) er så opptatt av at man ikke kan eller skal prøve å forstå gud. Det gjelder bare å tro, så bli alt bra.

Vi har som nevnt fått en ide om at det å tro på en gud er tro, mens det å tro på flere er overtro. Jeg har svært vanskelig for å skille det ene fra det andre. Den ateistiske vitenskapen har jo for det meste avskrevet begge deler som overtro, mens ny spirituell bevissthet på samme måte anser vitenskapens snevre forklaringsmodell som en begrenset forståelse basert på en tro om at deres syn beskriver den totale virkeligheten.

Denne tankegangen har splittet verden i to deler. De troende mot de ikke troende. De gode mot de onde. Den jordiske virkeligheten på den ene siden, og den himmelske på den andre. Dermed har man utestengt det mylder av dimensjoner og virkeligheter som kvantefysikk, mytologi og kreative mennesker opplever og ønsker å utforske. La oss for eksempel ta ideen om at de døde ligger og venter på dommedag før de kan stå opp. Hvor holder de da til alle disse spøkelsene og åndene og avdøde menneskene som hele tiden tar kontakt og viser oss at vi er forbundet med andre virkeligheter enn den som utspiller seg i vårt lille fysiske univers av tid og rom?

I monoteismens barndom
I begynnelsen hevdet ikke de monoteistiske religionene (kristendom og islam) at det bare fantes ett himmelsk vesen. Tvert imot så var sfærene fylt av mektige skapninger. De bare hevdet at alle andre enn den ene guden, Jahve eller senere Allah var demoner og falske guder. Er ikke det et interessant konsept? Det finnes guddommelige skapninger som er falske, mens noen er sanne! Høres ut som en snodig og litt uforståelig tankegang for meg. Jeg kan i høyden strekke meg til at det finnes forskjellige «himmelske» skapninger med forskjellig hensikt og mening.

I norrøn mytologi har vi et kvad som heter Hårbardkvadet. Der krangler Odin og Tor om hvem som er den mektigste og sterkeste av gudene. Men ingen av dem går til det skritt å beskylde den andre for å være en falsk gud. Selv Loke, som er en trøbbelmaker og ofte spiller på parti med jotnene som ofte oppfører seg som demoner og kaoskrefter, får beholde sin guddommelige status. Selv når de binder ham under Gnipahelleren og sørger for at det drypper små eiterdråper på ham frem til Ragnarokk.

I følge bibelen finnes heller ikke sitatet som tilskrives gud at «det finnes ikke andre guder enn meg.» Det han sier er at «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» I det ligger en anerkjennelse av at det finnes andre guder, men de er som sagt mindre, falskere, dårligere og svakere enn denne ene Guden. I begynnelsen var denne guden heller ikke tiltenkt som noen gud for de store massene. Jahve var jødenes gud, og jødene var hans utvalgt folk. Frem til Jesus var det ingen interesse fra jødenes side for å få andre til å ha samme gud som dem.

Utsagnet som tillegges Jesus om at disiplene skulle gå ut og «gjøre alle folkeslag til mine disipler», er ikke bare et radikalt brudd med den gamle tradisjonen. Det er en beskjed om å få folk til å følge Jesus sin vei. Ikke nødvendigvis til å følge Jahves. Det er ikke mye som tyder på at den figuren Jesus omtalte som sin himmelske far har noe særlig å gjøre med den ene guden jødene hadde. Men tanken om å være det utvalgte folk satt dypt, også hos Jesus sine følgere. Det var en lang diskusjon og mye nøling før disiplene overhodet vurderte om ikke jødiske folk kunne bli kristne.

Skapelsen
Det er vanskelig å tenke seg at dette mangfoldet av kranglete guder har skapt alt som er til. Det er lettere for oss å tenke oss at det finnes en livskraft, bevissthet, eksistens eller gud som ligger bak at det finnes det vi kaller univers og liv.

I begynnelsen var lyset, eller i begynnelsen var tanken/bevisstheten, som det egentlig står i bibelen og andre steder (feil oversatt med at i begynnelsen var ordet). Noe som kjennetegner det skapte univers er at det består av et mangfold. På den ene siden har vi en ide og opplevelse av at alt er ett og en enhet. På den andre siden finnes mangfoldet. Vi kan for eksempel forstå at det finnes EN menneskehet, men vi forstår også at denne menneskeheten består av unike og enestående individer. Er det dermed så underlig å tenke seg at det finnes en Guddommelighet, men at denne guddommeligheten uttrykker seg i et like stort og fargesprakende fellesskap av guder?

Hvis vi tar enda et skritt tilbake så kan vi lett forestille oss at dette som kalles kraften eller livet, ønsker å erfare og oppleve seg i alle sine avskyggninger. Det er i hvert fall det som utfolder seg på det jordiske plan. Siden det heter seg at det som er foroven speiler det som er forneden (as above so below), så er det ganske nærliggende å tenke seg at det som gjelder her også gjelder på andre frekvenser og dimensjoner av virkelighet.

Hvis vi sier at en eller flere dimensjoner rommer skapninger av en helt annen størrelse, mektighet og innsikt enn denne, så kan vi kanskje kalle disse sfærene for gudenes verden. Derifra er det ikke et langt skritt å forestille seg at menneskenes mytologier er et forsøk på å beskrive disse verdenene, slik de virker sett fra en menneskelig synsvinkel. På samme måte som det vi kaller religioner prøver å beskrive en spirituell dimensjon og virkelighet, slik den tar seg ut fra den menneskelige synsvinkel.

Lucifer og Baal
Kjært barn har mange navn. De første utkastene til den onde skikkelsen vi kaller djevelen var mange. En av de er Lucifer, den falne lysengelen. En annen er Pan, den greske naturguden med horn og geiteføtter.
Israels folk hadde en avtale med Yahweh om å holde seg til ham alene. Da ville det gå dem godt og de ville «vinne» i kampen mot andre folkeslag og deres guder. Det at man ikke skulle ha andre guder enn den ene, dreide seg rett og slett om å være lojal mot en herre og mester.
En av grunnene til at guden Baal settes i forbindelse med djevelen og avgudsdyrking er at Baal betyr mester. I det gamle testamentet står ordet Baal dermed for mange andre guder, som var herre og mester for andre folk.

Historien i det gamle testamentet er spekket med fortellinger om at grunnen til mye av jødenes lidelser var at de til tider tilbad og støttet seg til andre guder en Yahweh. Det førte til to ting. Yahweh trakk tilbake sin støtte og straffet sine undersåtter for sin utroskap på måter som for oss i dag kan virke veldig grusomme.
Ideen om En gud kommer dermed i dette tilfellet av en forestilling om at man ikke kunne tjene to herrer samtidig. Man måtte støtte sin herre i kampen mot de andre. En tankegang som på mange måter har fulgt kristendommen gjennom sin erobring av resten av verden.

Både i Amerika og Afrika var dette et effektivt konsept for å omvende folk. Det var klart at den hvite manns gud, som ga den hvite mann kuler og krutt og så mektige våpen, måtte være sterkere enn deres egne guder. Derfor var det både lurt og fornuftig å skifte side og dyrke en gud som hadde slike krefter. Det som gjorde det hele så forvirrende og forlokkende var denne underlige blandingen av den ene mektige guden fra det gamle testamentet, kombinert med forestillingen om en allkjærlig og offervillig gud slik det til tider fremstår i kristendommen. Det har vist seg å være en veldig effektiv og tilsynelatende uslåelig kombinasjon i mange år.

Det gjaldt ikke bare å fremheve sin egen gud, men også å forminske og rakke ned på de andre. De ble som sagt flyttet over i kategorien demoner og små eller store djevler. Ikke lengre like attraktive kan man si.

En ny forståelse av det guddommelige.
Vi begynte denne reisen med et enkelt spørsmål. Er det en gud eller flere?

Menneskenes tankegang er gjennomsyret av den todelte virkeligheten som har preget vår historie og forståelse i flere tusen år. Det gjør det vanskelig å finne andre svar enn Ja eller Nei. Det er et riktig svar og alle de andre er gale. Dermed punktum.

I følge min forståelse er det ofte slik at det finnes veldig mange riktige svar, men for hvert riktig svar finnes det også et uendelig antall feilmuligheter. Jeg personlig tar gjerne en spirituell Ole Brum og sier: Ja takk begge deler. En gud er fint, mange guder er også fint. Vi kan si at den ene har mange ansikter. Eller at alle fasettene og fargene som strømmer ut av en diamant. Alle kommer fra den samme diamanten. Det ene utelukker med andre ord ikke det andre. For den saks skyld utelukker ikke forestillingen om at universet er et rent fysisk fenomen som oppsto etter big bang og som styres av diverse vitenskapelige lover, en forståelse av at en større spirituell og guddommelig kraft ligger bak det hele. På samme måte som vitenskapelig og forskende tankegang i seg selv egentlig bare underbygger og bekrefter at tilværelsen er et ufattelig mirakel.

I kristendommen bruker troende mennesker ofte skapninger fra det hierarkiet de kaller engler når de skal be det himmelske om hjelp til å få løst mindre oppgaver. Kanskje denne skaren av engler, bare er en gjeng av tidligere guder som fremtrer for oss i ny skikkelse for å dekke våre behov? Vi har noen engler som er spesialist på å hjelpe oss til å få beskyttelse og styrke, som erkelengelen Mikael, mens andre er flinkere på kjærlighet og tilgivelse.

I det hele tatt er den gamle todelingen av virkeligheten i gud og djevel, god og ond en ganske barnlig og gammeldags sak. Vi får gjøre i himmelen som på jorden og innføre en himmelsk globalisering med kreativt mangfold og innhold. Nettopp det at det finnes mange perspektiver og måter å nærme seg det guddommelige på skulle være en berikelse og gave til andre søkende. Det finnes mange veier til Rom.

Det vil si at uansett hvilken gud eller avgud vi tror på eller snakker med, så er dette en viktig del av vår unike vei mot Rom. Vi er som lakser som en eller annen dag vil finne veien tilbake til vårt utgangspunkt. Av og til sier andre de har en snarvei, vi kaster oss med og ender enten opp lengre unna eller nærmere. Noen ganger er det slik at vi først etter å ha rykket tre steg tilbake på grunn av at vi har vært utsatt for manipulasjon, kan ta et byks fremover.

 Guden Tor vasser gjennom en elv, mens æsene rir over regnbuen, Bifrost.

En av oss?
Selv har jeg fått det slik at jeg med glede ærer, har respekt for og ser kraften i enhver gud som måtte møte meg på min vei. Mer enn å være opptatt om dette er en riktig eller feil gud, spør jeg meg selv: Hva gjør du (eller jeg) her, og hva har du å fortelle meg som jeg trenger å vite på reisen.
For jeg er på vei mot Rom, men har oppdaget at selv om alle veier fører til Rom så er kanskje ikke hensikten at man noen gang skal komme frem?

Kanskje er det nettopp dette å være underveis på denne magiske reisen gjennom en virkelighet som det er ufattelig at eksisterer, som er selv reisens hensikt? Bare dette at jeg finnes, at jeg vet at jeg finnes og at jeg kan erfare og sanse og møte og dele med alt det andre som finnes… er jo noe så ufattelig fantastisk, og noe jeg ville ha ansett for absolutt umulig hvis jeg ikke hadde vært her og opplevd det i øyeblikk etter øyeblikk. Magien er her. Det ufattelig står foran deg og lyser mot deg fra hvert eneste grasstrå og regndråpe. Det finnes ikke tvil. Selvfølgelig finnes det en guddommelighet, selvfølgelig finnes det mange guder. Du er kanskje en av dem? Eller i ferd med å bli en? Hvis det å ha evig liv, fri vilje, skapende kraft og evnene til uselvisk kjærlighet og stadig større bevissthet er kriteriene du setter for guddommelighet, så er du definitivt en av oss.

Flere artikler om liknende temaer …