Den guddommelige tørsten – et nytt syn på norrøn mytologi

Odin
Foto: Islandsk manuskript fra 1700-talletAv alle guder jeg har møtt, så er Odin den som tørster sterkest.

Noen guder sies å vite alt. De har forutsett og planlagt hele universets eksistens og det eneste som gjenstår er å spille det ut. Andre guder koser seg som best de kan med de kreftene de har fått utdelt.

Men det finnes også guder som er fulle av eventyrlyst og nysgjerrighet. Kanskje er disse gudene litt for like mennesker til at vi helt kan tenke på dem som guder? Men det kan også hende at menneskets nysgjerrighet og eventyrlyst er en guddommelig kvalitet?
En av de dominerende retningene i kristendommen var gnostisismen. Denne trosretningen fikk sitt navn fra ordet Gnosis, som betyr visdom. De hevdet at det ikke var ren tro og overgivelse til noe du ikke forsto som var veien å gå for den åndelige søker. De mente at det å søke visdom, innsikt og forståelse var den beste og raskeste veien til nærhet til det guddommelige.

Siden en del av gnostikerne hevdet at den kristne guden Jahve egentlig hadde misforstått det hele og bare innbilte seg at han var den høyeste guden, ble gnostikerne forfulgt og utradert av den romerske kirken. For mange gnostikerne var den øverste gud, eller gudinnen Sophia. Sophia er selve visdommens og bevissthetens essens. Det er derfor vi finner henne igjen i navnet philosofi(a). En filosof er dermed en som studere visdommen og essensen av det hellige. I våre dagers vitenskapelige miljø har filosofen dessverre ofte blitt redusert til noen som diskuterer og drøfter logikk og morallære. Av historiske grunner har de vært nødvendig for vitenskapsmenn (og kvinner) og forskere å holde seg langt unna det å følge sitt hjerte og kunne tro på en sannhet som ikke er logisk.

Men la oss ta et lite sprang tilbake til Odins norrøne verden.
Eller kanskje det er et steg fram?

Odin trodde ikke på det guddommelige, han visste. Han var ikke i tvil om sin egen herkomst. Han visste at det vidunderlige og magiske var vevd inn i hver eneste tanke og hvert eneste blad her på jorden. Et av Odins navn var Allfader. Han hadde formet jorden ut av kroppen til en jotun. På et senere tidspunkt skapte han menneskene av to asketrær. Han ga dem liv ved å puste sin ånd inn i dem. Slik ble menneskene åndfulle og eide den samme livspust som Odin hadde. Den ånd og bevissthet som strømmer gjennom Odin strømmer dermed også gjennom oss.

Vi er med andre ord med på Odins reise gjennom den skapte verden. Er ikke det en morsom tanke? At gudene har skapt verden for å utfolde og oppdage seg selv og finne visdom? Det høres unektelig både mere meningsfylt og spennende ut å lage deg et redskap til å reise med, fordi du har lyst til å oppdage og utforske noe nytt, enn for å teste om noen av dine skapninger er verdig din kjærlighet og velsignelse.

Georg von Rosen:  Odin the Wanderer 1886 

Odin er helt hensynsløs i sin søken etter visdom. Han er villig til å gjøre alt og gi alt for å få tak i det som finnes av visdom. Et av eksemplene er når han en dag kommer til Mimes brønn. Den som drikker av Mimes brønn får tilgang til all visdom og innsikt som finnes i verden. Der får han beskjed om at han må gi sitt ene øye i pant for å få drikke av kilden. Odin nøler ikke et sekund. Han bare fjerner øyet og legger det som pant.

Visdommen i denne historien er sannsynligvis den at du må ofre noe av ditt menneskelige syn på tilværelsen for å se det fra en høyere frekvens. Det er som om han har et øye som ser den vanlige fysiske verden, og et øye som ser inn i en annen. Du kan med andre ord ikke forvente å fortsette å se verden på samme måte etter at du har fått dypere visdom og innsikt.

Det å bli klok har med andre ord konsekvenser. Du kan rett og slett ikke glemme igjen det du har forstått, selv om det noen ganger er både fristende og enklere å ikke forstå hva du holder på med. Jo klokere du blir, jo færre unnskyldninger kan du finne på for å gjøre saker som ikke er fylt med kjærlighet, omtanke og glede. Jo mer du ser gjennom andres løgner, spill og uvesentlighetene, jo vanskelige blir det å delta i maskeraden.

En annen ting Odin gjør er å ofre seg selv til seg selv gjennom å henge seg opp ned på Yggdrasil i ni dager og netter. Yggdrasil er verdenstreet og dermed et symbol for alt som er til. Her gjenfinner vi tanken om at Odin er i verden for å finne visdom. Det er nemlig formålet hans for å henge seg på Yggdrasil. Han vil få tak i runene.

Et artig lite poeng er at ordet Ygg er et annet ord for Odin, mens ordet drasil er et gammelt norrønt ord for en kløvhest. Verden og dermed Yggdrasil kan derfor betraktes som Odins «pakkesel». Verden er med andre ord der for å bære Odin og det guddommelige fra et sted til et annet.
Jeg liker tanken på at vi mennesker på en måte er små biter av det guddommelige som er i ferd med å erfare og utforske seg selv på nye måter. Vi er på reise fra et sted til et annet som er nytt og ukjent.

Når Odin til slutt faller ned fra treet, så belønnes han med runene. Runene er ikke bare ord og bokstaver. Det er magiske ord, hvor hver eneste bokstav er et uttrykk for en spesiell kraft og energi.

The_Ash_Yggdrasil – Friedrich Wilhelm Heine

En vitenskapsmann vil ofte hevde at ord og setninger kun er lyder som er laget for å formidle tings natur og innhold videre til en annen.

En magiker vil hevde at ordene i seg selv bringer fram energien til det de uttrykker, og dermed skaper virkelighet gjennom å hente frem innholdet de bærer med seg. En forsker som Masaru Emotos1 arbeid med hvordan språk og lyder påvirker dannelsen av krystaller i vannet, ser det fra magikerens synspunkt. Ordet kjærlighet frembringer vakre krystaller, mens ordene «hat» og «drittsekk» skaper noen stygge og misformede krystaller.

Odin sies å være guden for krigere, konger, magikere og de spirituelle. I dag er han kanskje mest kjent for å drive et innlosjeringssted for de døde i Vallhall. Alle som døde i kamp kom til Valhall. Der kan de slåss og herje hver dag, for så å feste og drikke om kvelden og natta.

Hvis vi tar et skritt tilbake så ser vi at denne forbindelsen mellom Odin og rå vold slett ikke stemmer med måten han fremtrer på i historien. Vi kan derfor tenke oss at Odin ikke bare var gud for de fysiske krigerne, men også gud for alle som tørstet etter noe mer enn et fredelig liv og en smertefri alderdom.
Odin er med andre ord på parti med alle de som søker nye erobringer, innsikt, visdom og klarhet. Jeg tenker ikke her på de lunkne som gjerne vil ha litt påfyll på fredagskvelden, men på de som er villig til å gi og ofre svært mye annet for å få en forståelse av hvem der er, hvorfor de er her og hva som egentlig er hensikten med denne verden og det jordiske livet. Det er de som kommer til Valhall når de en gang går over til den andre siden. Et sted hvor de hver eneste dag gis nye muligheter til å utvide sin bevissthet og utforske yttergrensene for sitt univers. Hver eneste kveld vil de så kunne dele sine erfaringer og feire sammen over alt de har oppdaget og funne ut.

For den spirituelle kriger, som er som Odin og mest av alt søker å utvide sin opplevelse og forståelse av livets eksistensens og det guddommelig natur, kan dette stedet også kalles paradis. ●

Fotnote:
1.Masaru Emoto er en japansk forsker som har gjort et vitenskapelig arbeid med å bevise hvordan vann reagerer på hvordan man snakker til det. Han har skrevet utallige bøker om emnet og er lett å finne på internett.

Flere artikler om liknende temaer …