Petra – et av verdens underverker

Petra er et spesielt og fantastisk sted som er satt på Unescos liste over verdens underverk. Petra var en oldtidsby som var nabateernes hovedstad og senter for karavanehandel. Nabateerne var et nordarabisk folkeslag som dannet et kongerike øst for Palestina.
Dette riket ble dannet på 300-tallet f.Kr. og hadde byen Petra som hovedstad. Ruinene etter Petra ligger ved tettstedet Wadi Musa i Jordan. Byen befinner seg i en smal dal omgitt av sandsteinsklipper i nesten alle regnbuens farger.

Det er kveld og stillheten har senket seg. Vi kjenner varmen fra bålet og ser stjernehimmelen hvelve seg over oss. Vi sitter med beduinene mens alle synger og forteller sine historier. Tiden slutter å være en rett linje og blir en tilstand av historier, myter, eventyr og musikk som bølger inn og ut av hverandre. Vi husker ikke lengre om vi hører sangene fra Petra, den fantastiske byen med store portaler hogd ut av selve fjellet. Eller er vi i kanskje i Wadi Rom? Dette stedet på verdens tak hvor ørken og store klipper smelter sammen i en dal av historie og tid som renner i alle retninger. Hører vi myter fra den gangen Lawrence of Arabia var her og araberne sto sammen og løsrev seg fra det Ottomanske imperium, som hadde valgt feil side i første verdenskrig? Eller sitte vi i Petra en gang i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og hører folk fra karavanene forteller som sine guder og myter?

Jeg åpner øynene og ser ut over Petra slik det er i dag. Beduinene synger ikke, men vi står utenfor teltene deres og ser på beduindans. Jeg har blitt fortalt at beduinene alltid sang og fortalte eventyr for hverandre når de var samlet og ventet på at tiden var inne for å sove.
Petra er et spesielt og fantastisk sted som er satt på Unescos liste over verdens underverk. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan et folk som beskrives som primitivt kunne skape noe slikt med hjelp av enkle redskaper? Nå, når øynene er åpne undrer jeg på om Petra en gang var et av sted hvor mange religioner smeltet sammen og dannet en ny og større enhet, som ble utrykt gjennom de utrolige kunstverkene som ble skapt her ute i ørkenen for årtusener siden?

Den offisielle vitenskapens versjon av Petra er at det er bygd som et gravsted, og ble laget for at de døde skulle få det best mulig på den andre siden. Samtidig finnes det ingen skriftlige kilder som forteller oss hva Nabateerne, som er navnet på folket som bygde dem, egentlig hadde som hensikt med disse fantastiske fasadene som er hugget rett ut av steinveggen.

Noen hundre meter opp fra Petra er fjelltoppen høvlet ned til en stor flat alterplass, som også er senket ned i fjellet.

 Monolitter

Tredve meter bortenfor står det to monolitter, som er fremkommet gjennom at man har meislet vekk seks meter av fjellet de opprinnelig var en del av. Disse monolittene er med andre ord ikke satt oppå fjellet, men blitt såtende mens man har fjernet fjellet! En ting vi med sikkerhet kan si er at for de fleste folkeslag er spiritualitet like forbundet med livet og det hellige, som døden. Kristendommens alter og selve portalen opp til Gud både huser dødens ritualer og ofte er plassert sammen med kirkegården. Denne koblingen var med all sannsynlighet også til stede også for Nabateerne, slik den er i samtlige spirituelle tradisjoner. En ting som peker mot dette er at det bl.a. ble bygget er romersk amfiteater med plass til 5000.- mennesker midt i det som kalles «gravplassen». Men la altså det viktigste senteret for underholdning til «kirkegården».

Hvis vi tar ett steg tilbake fra en forutinntatt mening om et uutviklet folkeslag som dyrket døden på en primitiv måte kan vi få opp en helt ny forståelse av det som skjedde. Dette folkeslaget var i stand til å frembringe en unik skjønnhet og store kunstverk med primitive redskaper. En artig poeng er at ingen helt vet hvor de kom fra, ei heller hvor de ble av. Petras storhetstid syntes så ha vært fra ca 400 f.Kr. til rundt 100 e.Kr. Da hadde de utviklet et sinnrikt system for transport, rensing og oppbevaring av vann som var helt unikt. De hadde med andre ord løst to av de største utfordringene som møter ett ørkenfolk. De hadde tilgang til vann og var rike nok til å slippe å bekymre seg om sult og nød. Et utmerket utgangspunkt for å søke etter en større forståelse av den åndelige mening med tilværelsen.

Noe som kjennetegner Petra er at den mytologiske verden de fremstiller gjennom sin kunst er mangfoldig og variert. Her finner vi ikke noe som tyder på at de holdt seg til en religiøs sannhet, men tvert i mot syntes de å lage en smeltedigel av troen til alle folkeslag som reiste gjennom deres områder. Grunnlaget for rikdommen og velstanden i Petra var at karavanene fra Østen, Europa og Afrika alle sammen reiste gjennom land de kontrollerte.

I Petra finner vi blant annet gudebilder som forbindes med gresk, romersk og egyptisk mytologi. En statue kan inneholde kjennetegn som er sammenfallende med den egyptiske Isis, den romerske Venus, den greske Afrodite, samt tidligere feminine guddommer som Amasonene.
Den tidlige nabateiske hovedguden var Dushara, som sammen med Ilahai (som er utgangspunktet for navnet Allah) synes å være de øverste gudene i panteonet i den arabiske verden på Nabateernes tid. Disse gudene ble fremstilt som store steinblokker. En interessant kobling er å se at den samme firkantede blokkformen også gjentar seg i gravstedene/templene. Med det som utgangspunkt kan vi tenke at de mente at intet sted var bedre egnet for å tilbringe av etterlivet/evigheten, en inne i den guddommelige steinblokken? Når man døde flyttet man rett og slett «hjem» til Gud, noe som ble vist gjennom at man la sitt «hylster» ned i det guddommeliges indre (steinblokken). I tillegg til de overdådige fasadene var det også meislet ut en plass/grav for den avdøde inne i selve fjellet.

 Romersk Amfiteateret

Det finnes trekk ved Petra som minner om kongenes dal og Egypternes dyrkelse av døden og forsøk på å gjøre livet evig gjennom å balsamere og bevare sine døde. Forskjellen på Egypt og Petra er at rikdommen ikke var lagt inn i gravkammeret til den dødes avbenyttelse i neste liv. Her fremhevet man gudenes ære og skjønnhet gjennom å forme og hogge ut den firkantede steinblokken, som for Nabateerne kan synes å ha representert det guddommeliges ansikt ut i verden.

Smeltedigelen av tanker, myter og folk som Nabateerne hadde glede av å være i sentrum av utviklet tilsynelatende deres forståelse og opplevelse av den spirituelle dimensjonen av virkelighet. Kanskje dette folkeslaget så bak religionenes trange slør og masker og forsto at det ikke finnes en sannhet som overvelder alle de andre? Kanskje deres oppfatning var at det finnes en sannhet, men at denne sannheten har mange ansikter og veier for å vise seg i verden. Det kan rett og slett hende at dette er en av verdens første multi-mytologiske samfunn, som begynte å føye de spirituelle bitene i puslespillet sammen til en større enhet.
Vi vet som sagt ikke helt hvor dette folket kom fra, ei heller hvor det gikk hen. Men det virker som om de gradvis forsvant og ble borte under inntoget av de to nye store verdensreligionene, Kristendom og Islam, som begge hevdet(r) at de hadde den ene sanne gud og det ene sanne svaret på alle åndelige spørsmål. Det kan hende at Nabateerne forsto at det hellige i langt større grad er en dyp og personlig sannhet som erfares av hvert enkelt individ, og ikke ett teoretisk dogme eller ett spørsmål om å ha retten på sin side. Noe som antyder at det var slik er en beskrivelse av måten deres samfunn var organisert på. Det hadde demokratiske sider og tendenser mot likeverd mellom menn og kvinner som stort sett har vært fraværende i vår nåværende sivilisasjon utvikling gjennom de siste årtusener.

I boken til den greske geografen Strabos, som ble skrevet i første århundre e.kr omtales Nabateerne med respekt og beundring. De ble beskrevet som et fredelig samfunn uten kriminalitet som var uvanlig fri fra slaveri og undertykkelse/ulikhet:
«De blir for det meste oppvartet av sine egne, eller av hverandre. Denne sedvanen gjelder til og med kongen. De lager felles måltider i grupper på tretten og har to jenter som synger til måltidet. Kongen holder storslagne fester, men ingen tømmer mer enn 11 skåler. Hver gang det skjenkes påfyll gjøres det i ett nytt drikkebeger. Kongen er så demokratisk at i tillegg til å forsyne seg selv, så serverer han ofte andre når turen er kommet til ham. Han må ofte beskrive hva han som konge har gjort foran en offentlig forsamling. Til tider blir hans levesett eksaminert og vurdert.»
At Nabateiske kvinner, i motsetning til svært mange av deres samtidige, hadde egen eiendom og arverett bidrar til vårt bilde av et samfunn som var fredelig, med stor likeverd og åpenhet mellom menneskene som var en del av samfunnet.

Min sterkeste opplevelse ved Petra kom når jeg sto på alteret på fjelltoppen og så ned mot dalens monumenter og ut over ørkenens åpne skjønnhet. Det var en følelse av at livets uendelighet var til stede gjennom at ånd kom ned, tok form, for så å forlate formen og vendte tilbake til den evige åpenhet i som finnes i ren ånd.

Flere artikler om liknende temaer …