Mysteriet Titanic – den utrolige historien om skipet som ikke kunne synke

Av Briana Holberg

Skipet

Stemningen var høy da White Star Lines siste nyvinning skipet Titanic ble sjøsatt 31. mai 1911 ved verkstedet i Belfast. Titanic var et mesterverk innen skipsbygging og en triumf for moderne teknologi. I sterk konkurranse med andre rederier var det viktig å kunne gi rask og behagelig transport over Atlanterhavet. Søsterskipene Olympic, Titanic og den planlagte Gigantic var White Star Lines svar på denne konkurransen. De var verdens største passasjerskip med det ypperste av luksus, komfort og sikkerhet på reisen over Atlanterhavet. Den moderne oppfinnelsen elektrisitet ble brukt over hele skipet til belysning og teknisk drift.

En telegraf med 563 km radius var et annet viktig sikkerhetsforanstaltning. Det var plass til 64 livbåter, men kun 20 ble installert for ikke å ta opp dekkplassen for passasjerene. Titanic hadde et mannskap på 885 og var bygget for 3 300 passasjerer. Skipet var delt inn i tre forskjellige passasjerklasser: første, andre og tredje klasse.
Da Titanic forlot Southampton kl. 12 den 10. april med 1316 passasjerer og et mannskap på 885 visste ingen at skipet aldri ville ankomme New York. 14. april var ulykken et faktum og Titanic ble verdens mest berømte skipsforlis. En rekke uheldige omstendigheter og ukloke valg førte til det verst tenkelige resultat. Det kan på mange måter virke som ulykken var forutbestemt, og at skipet ikke hadde en sjanse, mens det beveget seg over Atlanterhavet til sin grav i dypet.

Morgan Robertson og boken “Futility”

En av de merkeligste omstendighetene rundt skipet og det som sterkest peker på det skjebnebestemte utfallet forekom i 1898. En ukjent forfatter og tidligere sjømann ved navn Morgan Robertson skrev i 1898 en liten bok kalt “Futility”. Robertson opplevde mye brutalitet på sjøen og gikk i land 25 år gammel og forsøkte å livnære seg som forfatter. Han var en grov mann, skallet, kortvokst og med et fryktelig temperament. Han kunne slite med sitt humør i ukevis før det løsnet og han satte seg til skrivemaskinen. Da kunne han arbeide to tre uker i ett strekk uten hvile. Når en historie var ferdig begynte han straks på en ny.

Futility handler om et enormt britisk passasjerskip kalt Titan som er regnet for å være usynkbar. På sin tredje overfart i april kolliderer skipet med et isfjell i Nord-Atlanteren og synker. Båten har for få livbåter og nesten alle om bord dør. Robertson selv mente boken var skrevet ved hjelp av kanalisering.

En åndekraft tok ifølge ham selv kontroll over kroppen og hjernen hans både for å gi råd til verden og skape god litteratur. Han skrev som en stenograf som tok diktat.
Det som gjør boken “Futility” interessant er at han her forutsier Titanics skjebne. Robertson skriver i boken sin om et skip kalt Titan som foruten å ha nesten samme navn er til forveksling lik Titanic.

Både Titan og Titanic var verdens største og mest luksuriøse transatlantiske passasjerskip for sin tid. Begge var det største skipet i verden og et underverk av moderne teknologi for sin tid.

Begge ble sjøsatt i april. Begge var britiske og med en amerikansk finansmann som hoveaksjonær. Begge hadde vanntette skott som skulle gjøre båten usynkbar.
Begge skipene sank i Nord-Atlanteren 643 km (400 miles) fra Newfoundland. Begge skipene kolliderte med et isfjell i april rundt midnatt etter å ha holdt for høy fart. Begge traff isfjellet på styrbord side. Begge skipene hadde alt for få livbåter og over halvparten av passasjerene druknet.

Robertson mente at “Futility” ble skrevet som en advarsel til menneskeheten. Han var rasende over at skipsrederiene tenkte mer på profitt enn passasjerenes sikkerhet. Boken fikk imidlertid ingen konsekvenser og ble lest av svært få. Han fortsatte å skrive profetiske bøker.

I boken “Beyond the Spectrum” fra 1909 forutså han en krig mellom Japan og USA. I boken startet krigen med at japanerne angriper et marinefartøy. Historien minner mye om Pearl Harbour selv om angrepet i boken finner sted ved San Francisco og ikke på Hawaii. Han skrev også om bruk av ubåter, flymaskiner og raketter i en krig mellom England og Tyskland. “Futility” ble utgitt på ny etter Titanics ødeleggelse i litt omarbeidet versjon.
William T. Stead, journalist og spiritualist

Robertson var ikke den eneste psykiske som skrev om skipsforlis. I 1893 skrev spiritisten og journalisten William T. Stead en roman kalt “From the Old World to the New” hvor han forutsier en kollisjon mellom en stor passasjerbåt og et isfjell. Her lar han White Line båten Majestic redde passasjerer fra kollisjonen. Stead var pasifist og en velkjent talsmann for fred. Han engasjerte seg for kvinnenes rettigheter, mot barneprostitusjon og for de undertrykte og lidende. Han ble nominert til Nobels fredspris flere ganger. Han var opptatt av sjøsikkerhet og skrev en artikkel i 1886 om en båtkatastrofe med mange omkomne på grunn av manglende livbåter.

Han skrev: “This is exactly what might take place and will take place if liners are sent to sea short of boats”. Stead var en ivrig spiritualist og hevdet han mottak budskap fra den andre siden og at han skrev automatskrift. Under mange av sine spiritistforedrag og forfattervirksomhet tegnet han bilder av et stort passasjerskip og at han selv druknet. Stead var den kanskje mest berømte passasjeren på Titanic. Han omkom etter å ha gjort en heltemodig innsats for å redde kvinner og barn ombord i de få livbåtene som fantes. Da alle livbåtene var fulle gikk han inn i røkesalongen på 1. klasse og satte seg til å lese en bok og vente på sin skjebne.

Kapteinen

Titanics kaptein Edward John Smith startet sin karriere i White Star Line og fikk sin første kommando i 1887. Han hadde stor suksess, høy lønn og var etter hvert selvskreven til å styre White Star Line største skip. Han var kjent som millionærenes kaptein, og den engelske overklassen elsket ham. Da han overtok broa på Titanic april 1912 hadde lykken imidlertid snudd. Smith hadde hatt kommandoen over Titanics søsterskip Olympic og opplevde flere uhell med dette skipet.

På jomfruturen ble en av taubåtene ved havna i New York fanget i dødvannet bak Olympics propell og nesten dratt under. Ikke lenge etter den 20. september 1911 kolliderte Olympic med et marinefartøy. Ingen omkom, men skipet fikk store skader. Det ble reparert, men allerede februar 1912 måtte skipet igjen søke til lands fordi den mistet et propellblad. Smith var kaptein ved disse hendelsene og begynte å føle seg forfulgt av uhell. Da Titanic var en halvmeter fra å kollidere med passasjerbåten New York da den forlot Southampton begynte Smith å mene at han var forbannet av et keltisk sjøuhyre, og han tenkte å pensjonere seg etter denne siste turen med Titanic.

Titanic la fra kai som verdens største og mest luksuriøse skip. Kapteinen var flåtens mest ekstravagante og suksessfulle kapteinen. Skipet var fylt av prominente gjester. Alt lå til rette for en fantastisk reise. Hva gikk så galt?

Forvarsler

Minst 55 passasjerer kansellerte bookingen i siste øyeblikk blant annet skipets eier den aggressive finansmannen James Piermont Morgan og hans forretningsforbindelse Robert Bacon. Det har gitt grobunn for konspirasjonsteorier om at forliset var en planlagt forsikringssvindel. Noen hadde gyldige grunner som sykdom, rettssaker og lignende, mens andre omgjorde billetten på grunn av uro og reiste med andre båter isteden.

Herr og fru Edward W. Bill var blant dem. De hadde gledet seg til turen med Titanic, men like før reisen til Southampton fikk fru Bill en forutsigelse. Bill skrev:
“Jeg hadde plukket ut rommene våre på Titanic og sa det ville bli interessant å seile med verdens største skip på hennes jomfrutur. Fru Bill var ikke særlig entusiastisk, og da jeg skulle hente billettene ved White Star kontoret ba hun meg om ikke å gå. Hun sa hun ikke kunne si hvorfor, men hun ville ikke dra med Titanic. Jeg har aldri før opplevd at hun hadde motforestillinger til mine reiseplaner, men denne gangen var hun urokkelig bestemt så jeg bøyde meg motvillig for hennes ønsker.”

Mange rapporterte om syn og drømmer. En av dem var Mrs Blanche Marshall som da hun sto på land og så Titanic passere Isle of Wight utbrøt: “Dette skipet vil synke før det når America”. Alle minnet henne på at det ikke kunne synke, men hun svarte: “Jeg kan se hundrevis av mennesker kjempe i det is kalde vannet. Er dere alle så blinde at dere vil la dem drukne?” 3 år senere forutså hun også at Lusitania ville synke på sin jomfrutur etter å ha blitt truffet av en tysk torpedo. Det skjedde 7. mai 1915 og 1 198 mennesker omkom.

Frelsesarmekapteinen Rex Snowdon var vitne til en merkelig hendelse ved dødsleiet til en ungjente ved navn Jessie. Hun forutså tragedien som ville utspille seg 3,5 timer senere i Atlanteren. “Kan du ikke se det store skipet som synker i vannet”, gispet hun og tok prestens hånd. “Se alle menneskene som drukner. En mann som heter Wally og spiller fele vil komme til deg, gispet hun før hun falt i koma. Snowdon hørte så lyden av dørklinken og følte en skapning komme inn i rommet. Snowdon sa: “Noen timer senere hørte jeg om tragedien. Blant de omkomne var Wally Hartley, musikeren som jeg kjente som barn. Jeg visste ikke at han hadde dratt til sjøs”.

Wallace Hartley, orkesterleder på Titanic, hadde mer enn 80 sjøreiser da han fikk jobb på Titanic. Han spilte til båten gikk ned og ble begravet i hjembyen Colne som en helt.

Murphys lov

Myrphys lov sier at hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det, og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt. I ettertid er det nesten utrolig å lese om begivenhetene forut for kollisjonen med isfjellet. Gang på gang foretas merkelige og uansvarlige valg. Det er som skjebnen fører skipet nærmere og nærmere undergangen. Hendelsesforløpet kvelden 14. og natten 15. april forklarer det bedre enn noe. Det er utrolig hvor mye som går galt i de neste 20 timene. Det er som skjebnen styrer skipet mot undergangen med assistanse av villige medhjelpere.

Ulykken

14. april kl. 09.00: Titanic mottar et telegram fra Caronia om at det er mye isfjell og pakkis på 42 N 49-51W

Kapteinen dropper en obligatorisk øvelse i bruk av livvester og livbåter for passasjerene.
10.40: Ny advarsel via telegram om mye is i farvannet fra Noordam.

13.42: Titanic mottar en advarsel fra skipet Baltic om store mengder isfjell. Denne meldingen blir levert til kapteinen som gir den videre stil J. Bruce Ismay, styreformann for White Star Line. Han beholder den i lomma i de neste 5,5 timene til kapteinen ber om å få den tilbake. Kapteinen gir den så til broa.

13.45: Skipet America melder om to store isfjell. Telegrafisten Jack Phillips på Titanic beholdt informasjonen for seg selv og advarte ikke høyere offiserer.
Det blir når mørket faller på satt ut isfjellvakter i utsiktstønna. Utrolig nok så manglet de kikkerter. Det var fem kikkerter på broen men ingen ble utlånt til utsiktstønna. Titanic skifter kurs S62W til S86E.

19.15: 1. styrmann William Murdoch beordrer lyset slukket foran broa og utkikkstønna for å bedre sikten.

19.30: Frakteskipet Californian rapporterer om mye isfjell. Jack Phillips på telegrafen er opptatt med å sende passasjertelegram og gir ikke informasjonen videre til kaptein eller broa.

Titanic har fått 6 advarsler om isfjell, men det avstedkommer ingen reaksjoner. De fortsetter med 22,5 knop rett inn i isfjellbeltet.

21.20: Kaptein trekker seg tilbake til sin kahytt etter et besøk på broa. Han mener de lett vil se isfjell hvis det dukker opp. Archie Jewell og George Syman ser etter isfjell i tønna, fortsatt uten kikkerter.

21.40: SS Mesaba varsler om isfjell og pakkis.

22.00: Offiser Murdock overtar broen. Utsiktstønna bemannes nå av Frederick Fleet og Reginald Robinson Lee som fortsatt er uten kikkerter.

23.00: Jack Phillips får beskjed fra Californian at de har stoppet og er omgitt av is. Phillips svarte: “Shut up, shut up. You are jamming my signal. I’m busy. I’m working Cape Race” (Han sendte meldinger fra passasjerene til fastlandet Cape Race) og han kutter forbindelsen til Californian før de kunne gi sin posisjon.

11.30: Fleet og Lee ser en lavthengende tåke foran seg, men ser ikke isberget som de trolig ville sett med kikkert.

11.39: Fleet og Lee oppdager isfjellet mindre enn 450 meter unna. Titanic trengte omtrent den dobbelte distansen for å stoppe i tide.

11.40 Titanic kolliderer og skraper opp 91 meter av skroget under vannlinjen.

Men uhellene er ikke over for det. Isfjellet rev opp 5 av de 16 vanntette skottene. Titanic kunne tåle at 4 skott ble oversvømt, men ikke 5. Skottene var ikke høye nok til å hindre at flere av dem ble fylt med vann. Da skottene ble fylt med vann ble baugen trukket nedover til den til slutt sank.

12.05: Beordret kapteinen bruk av livbåtene.

12.15: Ble første nødsignal sendt. Frakteskipet Californian lå kun 32 km fra Titanic, men de hadde slått av motorene, og det var derfor ingen strøm til telegrafisten, og skipets telegrafist Cyril Evans som tidligere hadde prøvd å advare Titanic hadde stengt telegrafen og gått til sengs.

12.25: Nødsignalet ble hørt av passasjerskipet Carpatia som var 93 km unna. De satte umiddelbart fart mot Titanics posisjon med maksfart 17 knop.

12.30: Lysene fra et ukjent skip observeres cirka 8 km unna.

12.45: Titanic prøver å kontakte skipet med morselampe og avfyrer nødraketter, men skipet kommer ikke til assistanse. Samtidig observerer mannskap på Calfornian som befinner seg 32 km unna hvite raketter, men forstår ikke at det er nødraketter. Titanic’s nødraketter var hvite, normalt har nødraketter en klar, rød, farge. Først kl. 04:30 hører Californian på radioen at Titanic har sunket og drar for å hjelpe.

01.40: Det ukjente skipet forsvinner.
Klokken 01:45 ble den siste nødraketten avfyrt.
02.05: Siste livbåt settes på sjøen.
02.17: Siste nødsignal blir sendt.
02.17: Med fortsatt mer enn 1500 personer om bord går Titanic under.
04.10: Første livbåt blir plukket opp av Carpathia.
08.10: siste livbåt blir plukket opp.

Igjen ser man hvordan alt snur seg i Titanic disfavør. For det første blir skipets fem vanntette skott revet opp. Skipet kunne tåle fire ødelagte skott, men ikke fem. Californian har stengt telegrafen og mottar ikke signalet. De ser nødrakettene, men tror det er noe annet. Et annet skip ble visuelt observert i natten, men dette skipet oppfattet heller ikke nødsignalene. Det nærmeste skipet som mottar nødsignalet Carpathia, er for langt unna til å rekke frem i tide. Det mystiske skipet som observeres like i nærheten forsvinner.

Folk vegret seg for å forlate det tilsynelatende trygge skipet og folk på dekk merket lite til skadene den første tiden. Det var 2207 mennesker om bord, men kun livbåter til 1147. Låringen av livbåtene gikk med sneglefart. Ikke alle livbåtene ble fylt opp. Den første livbåten med plass til 65 personer ble satt på vannet med kun 28 personer ombord. En annen livbåt beregnet for 40 personer hadde bare 12. Av alle livbåtene, som ble sjøsatt, før Titanic sank, vente kun to tilbake for å samle opp flere passasjerer. Hvis alle livbåtene var fylt opp ville 442 flere blitt reddet.

1512 personer omkom, de fleste på grunn av det kalde vannet. 705 ble reddet av Carpathia. Blant de overlevende var det også tre hunder av ti som var ombord. En omtenksom hundeeier og passasjer løslot alle hundene fra kennelen før Titanic gikk ned så de løp fritt på dekket.

Hva gikk galt?

Spørsmålet er hvordan kan noe gå så fundamentalt galt som det gjorde for Titanic? Det er lett i ettertid å se hva som burde være gjort og man kan heve øyenbrynene over det overmotet som ble vist av mannskap og passasjerer i forbindelse med tragedien. Det er kanskje noe menneskelig i det å ikke kunne forstille seg eller ta inn over seg muligheten av at noe kan gå galt. Titanic kan på mange måter fungere som en advarsel og en påminnelse om å stadig være våken og på vakt og sikre seg mot alle eventualiteter.

Men har vi lært noe? Med nedsmeltingen ved kjernekraftverket i Japan og oljekatastrofen i Mexicogulfen friskt i minne kan man jo undre seg. Vi lever med eldgamle russiske kjernekraft av Tjernobyltypen få mil fra norskegrensen uten at det vekker den store bekymringen.

Grekerne opererte med et begrep kalt hybris som refererte til heltens overmot eller hovmod. ’Hovmod står for fall”. I de greske dramaene er temaet mennesket som forblindet av overmot glemmer naturlig menneskegitte begrensninger.

Det er karakteristisk at den skyldige alltid har forårsaket en ulykke når det blindt har overskredet grensen for tillatelig oppførsel, og som konsekvens ubevisst går sin egen undergang i møte. De utfordrer den naturlige verdensorden ved sitt overmot og manglede innsikt, og det medfører tragedie og undergang. I teaterstykkene griper ånden for guddommelig gjengjeldelse, kalt Nemesis, inn mot de overmodige. Nemesis har form av en ubarmhjertig og hevngjerrig gudinne. Navnet Nemesis betyr “å gi det som er passende”. Det blir nærmest en karmisk reaksjon.

Måten å overkomme hybris er å forstå hva man har gjort feil, kjenne respekt, frykt og medlidenhet i møtet med gudene, og gå igjennom en følelsesmessig renselse ved å identifisere seg med personene og deres skjebne.

Det er mange av de ansvarlige om bord på Titanic som kan sies å ha møtt sin Nemesis. Likeledes styresmaktene som godkjente fartøy uten tilstrekkelig sikkerhetsutstyr. Titanic ble regnet av alle for å være usynkbar og derfor gikk de ansvarlige tilsynelatende inn i en tilstand av blind tiltro til teknikkens underverk. Dette kan vi vel sies å lide av den dag i dag. Vi stoler på vitenskap og teknikk ofte mot bedre vitende. Gang på gang ser vi at teknikken kommer til kort, og at man ikke skal undervurdere den menneskelige evne til å slurve og begå feil.

Morgan Robertson ønsket å advare menneskeheten om den utilstrekkelige sikkerheten om bord på skipene. Han lyktes ikke da. Det var først etter at katastrofen var et faktum at nye forskrifter kom på plass.

Titanic ble for ettertiden symbolet på gigantomani og overmot.

Ulykken er også et eksempel på klassesamfunnets struktur og brutalitet. Av 1. klasse passasjerene ble 62 % reddet. Av 2. klasse ble 41 %, men av de på 3. klasse 38 %. Av mannskapet ble kun hver fjerde reddet.

Tapet av Titanic kom som et sjokk på publikum, og førte til flere sikkerhetstiltak for sjøfart. En organisert ispatrulje i Nord-Atlanteren ble opprettet og drives ennå av den amerikanske kystvakten. Nye regler om antall livbåter ble utformet. Nye regler for telegrafvakt ble også utformet. I tillegg ble konstruksjonen av skipskrog endret og flere skip fikk dobbeltskrog med to lag.

Har vi lært?

Mange vil sikkert huske Scandinavian Star ulykken. Natt til 7. april 1990 var Scandinavian Star underveis fra Oslo til Frederikshavn da det brøt ut brann ombord. Redningsaksjonen var preget av kaos og forsinkelser, og 159 mennesker omkom.
Øyenvitner til ulykken har fortalt meg at alt virket så uferdig og usikkert om bord at de ikke turde legge seg til å sove, men lå våkne med yttertøyet på og koffertene pakket da brannen startet. Denne observantheten var med på å redde livet deres da alarmen gikk.

Estonia, en stor og moderne bilferge, sank 28. september 1994 i Østersjøen. Av 989 mennesker ombord på skipet ble bare 137 reddet. Den direkte årsaken til ulykken var svikt i låsene på baugporten som gikk i stykker under belastningen av bølgene. Da porten brakk løs fra båten dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak porten. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket, noe som destabiliserte skipet og førte til at skipet sank.

Ulykken avdekket et enormt antall feil i rutinene for redning av mennesker under og etter havari av en stor passasjerferge. Noen av de viktigste konklusjonene var at en tydelig beskjed til passasjerene kunne ha reddet mange liv. De fleste av de omkomne klarte aldri å komme seg ut av skipet.

De fleste passasjerene forsto ikke hvordan de skulle blåse opp redningsflåtene eller bruke de utdelte redningsvestene. Redningsflåtene var vanskelige å borde, kantret lett og var svært vanskelige å sette sammen.

Fjernstyrte videoopptak av vraket viste at låsene på baugporten hadde sviktet og at den hadde delt seg fra resten av fartøyet. Hvis mannskapet hadde kjent tilstanden, er det sannsynlig at de hadde satt ned farten eller endret kurs, noe som kanskje kunne ha forhindret oversvømmelsen og synkingen.

Dette minner slående om Titanic ulykken. En blanding av teknisk og menneskelig svikt forårsaket nok en stor katastrofe.

Hva med The Secret, tanker skaper virkelighet?

På det ytre plan skal det ikke mye kunnskap til for å si at det som lettest kunne hindret Titanic katastrofen var å senke farten.
Etter syv stadig alvorligere advarsler fra andre skip valgte kapteinen å gå å legge seg i sin kahytt mens skipet fortsatte for full maskin inn i isbeltet.
Historien om Titanic er full av hvis bare… Hvis de hadde senket farten… Hvis de hadde sett isfjellet før… Hvis de hadde hatt flere livbåter… hvis… hvis… hvis…

Alle hadde så sterk tro på at skipet ikke kunne synke at kapteinen tok uforsvarlige sjanser og betjeningen slurvet med sikkerheten. Eierne installerte ikke nok livbåter og sikkerhetsutstyr i skipet. Passasjerene nektet å forlate skipet og gå i livbåtene.
Hvordan kan da skipet synke når alle har sånn tiltro til at det vil tåle alt og holde seg flytende? Dette strider jo mot det vi har lært om at tanker skaper virkelighet. I henhold til The Secret og andre liknende ideer så skal jo tankene manifestere seg og bli virkelighet. Ingen om bord på skipet var forberedt på at det ville gå ned. Alle trodde det var usynkbart.
Hvorfor sank det da? For at tankens kraft skal virke må det ikke være for stor avstand mellom realitet og fantasi.

Vi kan jo tenke oss at det er noe som heter tro og noe som heter blind tro. Alle var blitt fortalt at moderne teknologi hadde skapt et uovertruffent vidunder, skipet som ikke kunne synke, det største, flotteste og mest moderne skip i menneskehetens historie. Det var blitt sagt og gjentatt så mange ganger at alle trodde på det. Det var blitt en del av den allmenne bevissthet. Reklamen var så sterk at alle ble suggerert til å tro på den uten motforestillinger.

Det fantes en større forståelse, en større bevissthet som sa at et skip som kjører for full fart inn i et isfjell og blir revet opp vil synke. Det er fysikkens lover. Som Byron Katie sier: “Du kan ikke argumentere med virkeligheten.” Da virkeligheten kolliderte med denne ideen om det usynkbare skipet ble alvoret i situasjonen i starten fornektet. Etter at Titanic hadde kjørt på isfjellet, gikk folk ut på dekket og lekte med isklumper. Etterhvert ble det en kamp mellom mennesket og naturkreftene, og det ser vi gang på gang at vi taper enten det er jordskjelv, tsumamier, vulkanutbrudd, flom eller orkaner.

Titanic ble et varsel og en lærepenge om at ingen er ufeilbarlig. Intet er trygt eller helt sikkert. Menneskelig feil og uforutsette hendelser vil alltid kunne skje. Naturen kan reise seg med voldsomme krefter imot oss.

Robertsons forutsigelse 12 år før tyder på at ulykken var forutsett. Vi kan kalle det skjebne. Men måtte det skje slik?

En god del mennesker unnlot å være med på turen. De fulgte sin magefølelse, sine varsler og sine instinkter som sa at denne erfaringen ønsker de ikke å ha.
Andre tok utfordringen på vegne av oss alle og deltok i denne intense opplevelsen som var med på å endre menneskehetens kollektive bevissthetsfelt for lang tid fremover.
Noen ble helter som reddet andre på bekostninga av seg selv, andre lot sin egen angst og feighet ta overhånd.

Ved søk på google får man 133 millioner treff på ordet Titanic. Også i dag 100 år etter blir mennesker fascinert av denne ulykken og det den symboliserer. Det skrives fortsatt bøker og lages filmer om hendelsen.
Titanic har blitt et begrep på stormannsgalskap og menneskelig feilbarlighet, men også på storhet og uegennytte.

Har vi lært eller trenger vi stadig nye lekser? Det gjenstår å se…

Flere artikler om liknende temaer …