Harmoni nr 5 2018: Mediumskap i Florida

Spirituell praksis i spiritualismens vugge

Av Pamela Serene Fornell

Vi som har brukt litt tid til å fordype oss i historien om spiritualismen vet at den moderne bevegelsen startet i USA i 1884. Nå – 170 år senere – er det England som er verdensleder innen mediumskap. Fenomenet har utviklet seg litt annerledes på de to sidene av Atlanterhavet.

Selv om jeg opprinnelig er fra USA så regner jeg meg som britisk når det gjelder min utvikling som medium. Min tilknytning til Spiritualists’ National Union i Storbritannia er kjent av mange, og det er på Arthur Findlay College (AFC) at jeg har utviklet og tatt i bruk mine evner som medium, lærer og spiritualistisk jr. prest.
I løpet av alle disse årene har jeg møtt folk fra USA som har reist til England for å få undervisning på AFC. De har måttet reise dit fordi det finnes så lite mediumskap av høy kvalitet i Amerika – at det ofte kan ligne på sirkus tilstander.

Dette overrasket meg i starten – det er jo i Hydesville, New York at det hele startet. I siste halvdel av 1800-tallet var det flere millioner mennesker i USA som kalte seg spiritualister, og mange kjente og seriøse mennesker sluttet seg til bevegelsen.
Flere av lærerne fra AFC har fortalt meg den samme historien. De blir invitert til USA for å undervise og har sett selv hvor annerledes forholdene er. Alle forteller om at åndelige kvelder ‘over there’ inneholder mye rart. Mediene (og publikummet) har lite eller intet fokus på å føre bevis slik vi kjenner det, og det sies mye som, mildt sagt, ofte mangler bakkekontakt.

Lærerne fra England har til tider hatt en strevsom jobb med å forklare sine arbeidsmetoder til disse ivrige amerikanerne. Men det er en voksende bevegelse blant de som er utdannet ved AFC. De kommer hjem og forteller om opplevelsene sine i England og utgjør en inspirasjon og et eksempel som kanskje vil føre amerikanere tilbake til kjernen i en tro og filosofi som er deres fødselsrett.

Min første erfaring
Første gangen jeg opplevde en spiritualistkirke i USA var for to år siden da jeg var på besøk hos min familie i Florida.
Ingen andre i min familie er involvert i spiritualismen, og de synes nok at jeg er litt ‘spesiell’ noen ganger. Men likefullt er moren min en god mamma som prøver å forstå sin datter. Hun fortalte meg at det fantes en spiritualistkirke ikke så langt fra der hun bor, og lurte på om jeg ville besøke den. Klart jeg ville det!
Vi besøkte kirken og traff Reverend Pat, som leder stedet. Hun er en veldig hyggelig dame som faktisk er født og oppvokst i Cambridge i England, men flyttet til Florida for over 20 år siden.

Aha! tenkte jeg. Hun er britisk, så her er kanskje forholdene litt annerledes enn det jeg har hørt om. Jeg avtalte at jeg skulle komme tilbake dagen etter da de skulle ha åndelig kveld i kirken, og jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå.
Det viste seg dessverre at ALT jeg hadde hørt om disse rare amerikanere stemte! Det var blinkende lysdekorasjoner og rare rutiner som jeg selv følte var mer å le av enn å ta alvorlig. Det var ingenting som var skremmende eller skadelig – bare noen hyggelige mennesker som holdt en åndelig kveld som ikke lignet på noe av det jeg var vant til.

Mediet som kanaliserte jobbet akkurat slik som jeg hadde hørt. Hun henvendte seg i tur og orden til hver eneste av menneskene som satt blant publikummet. Hun begynte alltid med ‘de forteller meg at… ‘ så snakket hun til mottakerne om ting som foregikk i deres liv nå, og hva de kunne gjøre for å ha det bedre. Med andre ord – jobbet synsk og gikk inn i folks aura for å lese det som sto der. Hvem ”de” var og hvor hun fikk informasjonen fra ble ikke nevnt.
Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg er på ingen måte villig til å ta imot råd – verken fra en guide eller en pårørende i åndeverden – med mindre jeg vet hvem det er som gir meg disse anbefalingene. Åndeverden og våre kjære som har gått bort ble ikke viet noen genuin oppmerksomhet den kvelden.

   Kirkerommet

Alt til sitt bruk
Det er mye bra som kan komme fra en synsk/intuitiv reading, men en slik reading er til en viss grad farget. Den klarsynte leser jo auren din og legger frem det du selv vet eller tror og kommer i grunnen ikke med noe nytt – bare setter fingeren på noe essensielt som kan være verdifullt å bli minnet om.
En åndelig kveld er (eller skal være) noe mer. Det er på disse kveldene av vi her på vår side av verden skal samle oss med våre pårørende som er i åndeverden for å feire at det ikke finnes noen død, og at vi fortsatt kan ha glede av hverandre.

Jeg smilte og takket for informasjonen jeg fikk uten at det gjorde det helt store inntrykk. Det var tross alt en hyggelig kveld med snille og trivelige mennesker, men jeg var glad for at jeg ikke hadde tatt med noen av familien min. De er fra før litt skeptisk til det jeg driver med, og dette ville vært vanskelig å forklare for dem.
Jeg hadde også bestilt en privat sitting med et annet medium. Ikke fordi jeg trengte det, men fordi jeg alltid er interessert i å se hvordan andre medier jobber. Denne sittingen var mye lik det som jeg opplevde kvelden før. Mye utydelige informasjon og ingenting som kunne bevise at det var en av mine i åndeverden som snakket til meg. Reverend Pat forklarte at folk har andre vaner i USA, og at det var dette de forventet av et medium.

Påskeferie
Så kommer vi frem til påske 2018, og igjen befant jeg meg i Florida hos min familie. Jeg dro tilbake til kirken for å se hvordan det gikk med Reverend Pat og de andre.
Jo – de var der og levde i beste velgående. Jeg hadde fortalt Pat om min bakgrunn da jeg var der sist, og hun husket meg igjen da jeg kom inn i butikken deres.
De skulle ha en åndelig kveld dagen etter og spurte om jeg kunne tenke meg å være gjestemedium.

Jeg elsker jobben min og sa at jeg var veldig fristet, men at jeg ikke kunne jobbe slik de gjorde. Hvis jeg fikk lov til å jobbe på min måte så ville jeg gjerne gjøre det. Reverend Pat sa at det var klart jeg kunne det – jeg kunne snakke litt om min bakgrunn fra England samt gi et par kanaliseringer.
Min optimistiske mamma ble ivrig, og sa at hun ønsket å bli med meg siden hun aldri hadde sett meg jobbe.

Min amerikanske debut
De startet alltid kveldene med en halvtimes healing, og spurte om jeg var villig til å gi healing til folk. Healing er veldig bra, og det kan være fint å ha det som en del av en åndelig kveld. Men healing er en passiv energi og mediumskap er en aktiv energi. Dere som jobber med disse tingene kan tenke dere hvor bakvendt det er å være passiv i 30 minutter rett før dere skal opp og stå på plattform og løfte energiene til åndeverden… Vel, vel tenkte jeg – vi får nye opplevelser.
Vel overstått med god healing begynte kvelden. Lyset fra en plastskulptur blinket og skiftet farge. Reverend Pat ønsket både publikum og en lang liste av engler, guder, guider og Jesus velkommen. Alle ble oppfordret til å reise seg, stå i ring og synge en sang mens vi svingte med ermene. En ung og ivrig mann ledet oss i noen holotropiske pusteøvelser. Så var det min tur.

Moren min hadde sittet smilende på en stol gjennom alt dette. Smilet var blitt litt stivt etter hvert, og jeg trengte ikke å være synsk for å lese tankene hennes.
Jeg startet med å fortelle om min bakgrunn og litt om spiritualismens historie. Så forklarte jeg hvordan jeg jobbet annerledes enn det de var vant til, og hva de kunne forvente.
Først formidlet jeg en mormor til en dame som satt på første rad. Så formidlet jeg en far til en mann som satt bakerst i salen.

Åndeverden er intelligent – de vet hva de driver med. Begge kontaktene ble veldig vellykket og mottagerne smilte fra øre til øre. Selv om dette ikke var det folk var vant til, så koste de seg alle sammen og ville gjerne høre mer.
Etter mine to kontakter så gikk Reverend Pat og hennes hjelpere ut i salen og ga readings til alle de andre som ikke hadde fått en kontakt fra meg. Pat satte seg ved siden av moren min og ga henne en liten reading, og jeg skulle ønske at jeg hadde et bilde av mammas ansikt da!
Da vi satte oss i bilen, spurte jeg mamma om hva hun syntes. Hun sa at hun likte det jeg gjorde (som en god mamma er nesten forpliktet til å si) og jeg tror hun mente det. Så sa hun at det var nok best at de andre ikke hadde vært med.

En fin gjeng
Selv om jeg beskriver en praksis som jeg selv ikke kan stå inne for så var likevel opplevelsen god. Mange ville snakke med meg etterpå, og jeg ble ønsket hjertelig velkommen tilbake.
Dette er gode, genuine mennesker som ikke har så mye erfaring med måten spiritualismen og mediumskapet praktiseres på vår side av Atlanterhavet.
Reverend Pat og hennes medhjelpere jobber fra hjertet og brenner for å bidra til samfunnet sitt. Den påfølgende helgen skulle kirken holde grillfest og loppemarked for å samle inn penger. De sparer til kjøp av et stykke jord der de skal danne en kommunal hage – eller ‘forrest garden’ som de kaller det. Der skal de holde kurs i å dyrke frukt og grønnsaker som arbeidsledige og lavlønnede i byen kan få glede av.
Disse menneskene har et fint samhold, og de bryr seg om både folk og fe i sitt nabolag. For side om side med alle pensjonistene og turistene som flytter til Florida, er det en betydelig del av befolkningen som sliter økonomisk og trenger hjelp til å overleve. Jeg er glad for at jeg har møtt dem og ser frem til å møte dem igjen. ●

Flere artikler om liknende temaer …