Fra Regresjonsterapiens verden: Den unge mannen som ble lam i bena

Av May Irene Wikeby

Det kom en kvinne i 40-årene som hadde opplevd mye motgang i livet sitt de siste årene. Hun hadde arbeidet som leder i et stort firma, og fullstendig overarbeidet måtte hun sykemelde seg. Firmaet hadde ikke taklet det så bra.
I tillegg opplevde hun store problemer med NAV-systemet. Summen av alt hun hadde opplevd førte til at kroppen hennes nå streiket fullstendig. Hun hadde blitt overvektig og fått store problemer med lungene. Legen hennes ønsket at hun skulle begynne med astmamedisiner. I tillegg til at lungene verket, kjentes det ut som all kraft i henne var borte. Hun var ganske enkelt helt utslitt her hun satt.

Nå ønsket hun å se nærmere på om de fysiske problemene hennes kunne være linket til avtrykk fra tidligere liv. Om det var noe som hadde våknet i cellehukommelsen hennes. Vi dro inn i regresjonsterapiens verden for å forske i dette.

Vi kom til et liv hvor hun lå i en seng. Hun var en ung mann som ikke kunne røre på bena. Hun utbryter: «Jeg er en ung mann som ligger her, jeg er støttet opp i ryggen, og jeg bare ligger her». Det viste seg at denne unge mannen ikke hadde noen følelse i bena fra hoftene og ned, og rommet han lå i var lite og mørkt uten vinduer. Her lå han og kjente på ensomhet og hvor stille det var og følelsen av å ikke kunne gå noe sted.

Klienten forteller meg at hun kjente på smerte i lungene da jeg førte henne over til dette tidligere livet. Hun forteller videre hva den unge mannen opplever: «Jeg er alene her for alle er ute. Jeg er på en gård med mye skog utenfor. Jeg er avhengig av andre. Det er bare sånn, og det er så trist. Jeg tror jeg har kunnet gå tidligere».

Jeg leder klienten bakover i det livet for å kartlegge hva som kan ha skjedd. Vi kommer til en liten gutt som sitter sammen med noen andre. Han er en aktiv gutt på 6-8 år som har det gøy, hopper og spretter rundt. Det kommer frem at de bor som i en storfamilie hvor alt er felles, følelsen av å leve i en klan. Han ser en dame i vadmelsklær som lager mat i en stor gryte midt på et jordgulv. Mennene sitter rundt og røyker og praten går.

Vi går fremover i livet. «Nå sitter jeg ved en pult, jeg er rundt 14-15 år gammel, og jeg liker matematikk. Jeg liker bøker og å tenke. Akkurat nå sitter jeg og holder i en bok og en penn. Jeg er på skolen».

Når vi går videre fremover etter dette blir ting mer uklart, men det som kommer frem er hans drøm om å kunne fly, og at han ble heist opp. Der var det stopp i minnene, men det neste som skjer er at han kjenner at han får forferdelig vondt i lungene. Som om han har falt og truffet bakken hardt. «Jeg tror jeg har vært borte vekk, jeg fikk vondt i lungene og overkroppen. Jeg ligger og ser på bena mine». Her kjenner klienten hvordan det iler i sine nåværende ben og utbryter: «Jeg har fysisk vondt i musklene og korsryggen, men ikke i bena».

Vi går fremover i livet: «Nå er jeg eldre, nå sitter jeg i en rullestol og leser for barna. Jeg er en slags lærer for dem. Jeg er lang og tynn og har et pledd over bena. Barna ler og har det fint, men det er ikke mine barn».
Her kjenner han på sorgen over å ha vært mye inne. Han skulle gjerne vært mer ute i naturen og den friske luften. Det viste seg at lungene hadde fått hard medfart i fallet, og det hadde forverret seg av å ligge mye. Han var ganske skrøpelig.

Vi gikk videre og vi kom til slutten av livet hans: «Jeg ligger, men egentlig gleder jeg meg til å gå videre. Det er de andre som er lei seg». Plutselig ser han et lys og forstår at det går mot slutten. Samtidig kjenner han på følelsen av å ha vært lite fri i det livet. Han kunne ha vært så mye mer, men han synes ikke synd på seg selv for det.

Øyeblikket hvor livet ebber ut kommer og han beskriver: «Jeg får puste, jeg trekker pusten! Jeg strekker armene ut og puster ut. Jeg flyr oppover og oppover, som en drage. Jeg er glad, lys og fri!»

Her var vi komme til et punkt i reisen hvor vi kunne begynne å helbrede de vonde lungene og bena i det livet. Han ble ledet til et healingsted hvor dette kunne skje:
«Jeg står et sted hvor det er en lyssøyle med frisk luft som kommer ned og inn i munnen. Det er Universet som sender luft og healer lungene og bena mine, og det går helt ned til jorden. Det er masse oksygen som kommer inn, og det er som om gammel aske kommer ut fra lungene og forsvinner ut via kroppen min. Nå blir det et gulere lys, det blir roligere, og jeg føler meg nypolert». Her spør jeg om mannen har noen råd til hun som er i nålivet, og han sier: «Bare pust, gå ut i naturen». Hun ser for seg hvordan de går sammen og bare ler og er glade. Plutselig sier klienten min: «Jeg kjenner jeg er støl i lungene mine» og mannen kommer inn med et nytt råd

til henne: «Det går bra for deg. Det er bare tankene dine som forstyrrer».
Han er på dette tidspunktet overlykkelig over å være fri og vil bare ut i naturen sammen med henne og sier til henne: «Lungene er nå frie, få opp hjertepumpa! Mars ut med deg for det er godt for deg å bruke kroppen og bena dine. Vær ute og kjenn hvordan det renser videre, og du får kraften tilbake».

Plutselig utbryter klienten min: «Nå er det nesten ikke vondt i brystet lenger. Det er akkurat som i gamle dager. Jeg kan ligge med tett nese uten å ha vondt. Det er så godt, og jeg kjenner meg faktisk mye bedre».

Jeg leder henne ut av regresjonen og da hun er vel tilbake ser hun på meg med store øyne og utbryter: «Fysisk er jeg helt annerledes nå enn da jeg satte meg ned i stolen. Det er som om jeg er i en annens persons brystkasse».

Så mangt kan skje i regresjonsterapiens verden.

Se mer om May på www.innsikten.no

Flere artikler om liknende temaer …