Astralreise: Skapninger fra jordens indre

Av Marbella Barajas

Det finnes skapninger inne i jorden. Hvis du ikke allerede er klar over det, så vil jeg påpeke at du er en multidimensjonal skapning. Du er mer enn din menneskekropp. Stort sett er det ikke viktig å vite totaliteten av det du er. MEN, noen ganger, når du møter skapninger fra jordens indre, er det viktig å dele din erfaring.
For de som vet at det er slik, er det viktig å vite at du ikke er alene. Denne artikkelen er for dere som forstår hva det vil si å reise langt ut. Den er for dere som av og til omtaler dere selv i tredje person og opplever at dere er en del av alt. Livet får en helt ny betydning når du slipper ditt ego og slutter å være adskilt fra den ene.

Mitt møte med skapningene fra jordens indre begynte som en meditasjon. De som er vant til å reise astralt, vil forstå hva jeg mener når jeg sier at meditasjon kan ta deg med til ukjente dyp. Jeg har sett videoer hvor folk snakker om sin erfaring med Ayahusca og hva de opplevde. Personlig har jeg hverken prøvd psykedelia, eller har motstand mot det. Det jeg vet er at meditasjon ned i dype Theta bølger gir en lignende opplevelse. Slik er det.

Forskjellen er kanskje at opplevelsen ikke er skremmende, siden du selv har åpnet for den og har en stor grad av kontroll over hvor langt du vil gå inn i det du opplever. Det er du som bestemmer, i motsetning til når Ayahusca planten viser deg det du trenger å se for å få den maksimale personlige veksten.
En oppøvd og utøvd meditasjon er som å gå inn i et VR (Virtual Reality) program. Programmet er astralreising. Som bruker kan du bevege deg hvor du vil gjennom å fokusere dine tanker. For å fortsette sammenligning med et VR program, så bruker du tankene til å kontrollere hvor du reiser på samme måte som du ville styre spillet gjennom en konsoll.

Opplevelsen som ledet fram til møtet.
Jeg hadde ingen intensjon om å forlate kroppen når jeg satte meg ned for å meditere. Tvert imot så ønsket jeg å jorde meg og være tilstede i kroppen.

Jeg sitter stille og puster. Tankene flyter forbi mens jeg observerer dem. Jeg er så forbundet med kroppen at jeg finner et rom inne i meg, like stort som verdensrommet. Jeg kaller dette senteret for hodets rom, siden det er i det sjette chakraet. Da jeg var i dette rommet var det ingen ytre tanker som beveget seg. Allikevel var jeg ikke alene.

En stor blå boble kom mot meg og prøvde å distrahere meg. Jeg bare fløt av sted, mens jeg satt med bena krysset i mitt indre landskap, uten å la meg forstyrre. Jeg fortalte skapningen at jeg bare ville være og ikke var interessert i å innlede noe med den. Siden den bare fortsatte med å søke min oppmerksomhet, la jeg en boble rundt meg for å stenge bråket ut. Det ble gjort hurtig, med en enkel tankeform.

Jeg er usikker på hvor lenge dette varte. Tid utfolder seg annerledes i endrede tilstander av bevissthet. På et tidspunkt oppdaget i hvert fall skapningen hva jeg hadde gjort og løftet opp den beskyttende boblen, som om den var en glasskrukke, slik at den forsvant.

Jeg prøvde en gang til, men forsto fort at det var nytteløst. Derfor sank jeg ned, dypt ned og inn i jorden. På et tidspunkt forsto jeg at jeg hadde gått ut av kroppen. Det var ikke planlagt, men jeg følte at jeg skulle fortsette og gikk dypere og dypere ned i jorden. Den var tykk og tett. Veldig mye jord og fjell i lag på lag.
Det virket som dette varte i uendeligheter av tid. Derfor bestemte jeg meg å fortsette med lysets hastighet. Snart kom jeg inn i det laget av jorden som er varmt, glovarmt. Selv om det var varmt var det ikke ukomfortabelt å være der. Det varme laget var langt og dypt.
Det neste laget var kaldt. Det var litt sjokkerende å oppdage at to lag som lå så nærme hverandre kunne være så forskjellige. Islaget var ikke tykt, og jeg passerte raskt gjennom det. Nå sto jeg utenfor en energibarriere. Den var programmert til på stenge ting ute. Jeg lot meg nesten lure, men straks jeg hadde kjent på energien og forbundet meg med den kunne jeg gå rett gjennom.

Da befant jeg meg med ett i den ene enden av en bosetning eller landsby. Jeg har ikke ord som kan beskrive akkurat det jeg erfarte. Det samme gjelder den påfølgende delen av historien, som ikke kan gjenfortelles på en skikkelig måte gjennom det menneskelige språket.
Skapningene i jordens indre

Da jeg spaserte på gangveiene, som gikk gjennom hjemmene til disse skapningene fra jordens indre, møtte jeg en av dem. Jeg sanset det som en «han» og visste instinktivt hvordan vi kunne snakke sammen telepatisk. Han spurte hva jeg het, og jeg skulle til å gi ham mitt jordiske navn, Marbella. Men jeg forsto at det ikke var mitt egentlige navn. Derfor overførte jeg mitt navn i lys-språket og fortalte ham at navnet til min menneskelige kropp var Marbella. Han sa at det var noen jeg måtte treffe.

Jeg lot ham lede meg over til den andre siden av bosetningen. Vi passerte mange hjem underveis. Hjemmene deres ser ut som en slags sølvspunnet fibermateriale. De ser slett ikke sterke ut og virker nærmest litt vaklevorne. Mens jeg gikk, kunne jeg kjenne subtile endringer i mitt energifelt. Det virket som astralkroppen fikk fastere form og tilpasset seg vibrasjonsnivået til disse skapningene.

Med en gang vi kom fram til hjemmet han tok meg til, begynte han å snakke. Jeg ble introdusert for denne fruen. Hun så veldig annerledes ut enn den mannlige skikkelsen som hadde ført meg dit. Han var en høy hvithåret figur med transparent bølgende påkledning. Hun på sin side hadde langt svart hår, lys hud og store indigofargede øyne. Det merkeligste var ikke hennes skikkelse, men følelsen jeg fikk når jeg så henne inn i øynene.

Det var som om jeg så på meg selv. Den tanken fløt gjennom sinnet da jeg følte at vi smeltet inn i hverandre, deretter… intet

Da jeg åpnet øynene, var jeg tilbake i min jordkropp i leiligheten. Det tok sin tid å tilpasse seg og få bevisstheten inn i den trange beholderen som er den menneskelige kropp. Jeg spøker ikke når jeg sier at vi er trange. Det første jeg la merke til er hvor små hendene mine er.
Veldig bitte, bitte små. Jeg kan bare forestille meg hvor store disse skapningene fra jordens indre er.

En annen tanke som kom etter møtet, var et skifte i min bevissthet. Jeg opplever at vi er dem. Følelsen vi har av å være forbundet med alt må komme av at vi er forlengelser av livsformer fra høyere dimensjoner. Våre erfaringer som mennesker er viktige. Vi samler informasjon som er viktig og nyttig for de delene av oss som holder til i høyere dimensjoner. Samtidig er det å være her på jorden et sted hvor vi eksperimenterer med evnen til å tenke nye tanker, erfare adskillelse og skape vår egen virkelighet.

Noen kaller disse skapningene fra jordens inne for Ansharer. Jeg tror ikke det er deres virkelige navn, men det lyder kanskje så nært som det er mulig for det menneskelige øre. Det er mye som finnes der ute, som menneskeheten gis adgang til å erfare akkurat nå. Det kommer av at store ting er på vei.
Jeg er usikker på hva det er, fordi det ikke er viktig å vite det. Men ikke vær engstelig. Når det blir viktig for oss å vite det, vil vi få den informasjonen vi trenger. Jeg håper at min deling av erfaringen med disse skapningene fra jordens indre, vil åpne sinnet ditt for hva som er mulig. Det er viktig at vi utforsker disse mulighetene. Jeg håper det kan inspirere deg til å ha din egen meditative praksis. Slik at du kan dykke dypere ned i den du egentlig er.

Vær velsignet
Marbella.

Flere artikler om liknende temaer …