Er vi i ferd med å våkne?
Dinosaurene var her i nesten 200 millioner år. Vi vet lite om hvordan de utviklet og endret sin spirituelle forståelse i denne tiden, men mye tyder på at de ikke var veldig opptatt av den slags.
Menneskerasen slik vi kjenner den i dag har vært her i kanskje 200 000 år. I løpet av den tiden har vi bokstavelig talt kommet oss på beina, ned fra trærne og inn i finklærne og skapt et verdensomspennende nett av tanker og ideer som vi kaller internett.
Den estimerte tiden for universets eksistens er 13,7 milliarder år, mens jordklodens alder er litt over 4 milliarder år. Hvis du prøver å forstå hvor kort tid denne snodige rasen vi kaller mennesket har vært her, så er vi noe i nærheten av et komma på en linje som vil strekke seg hele veien rundt ekvator.
I løpet av de siste 10 000 årene har vi gått fra stort sett nomadisk levesett til å bli et «sivilisert» folk som driver med jordbruk, industri og i øyeblikket er på vei inn i cyberspace og en virtuell virkelighet som vi kaller internett og data.
Det er først i de siste hundre årene, som er et lite fnugg av tid ytterst på det fnugget av tid som er menneskets eksistens, at vi har blitt i stand til å få et slags overblikk over det fysiske univers. For 500 år siden trodde vi at jorda var flat. Vi mente også at vi levde på en planet som var universets sentrum omgitt av syv himmelkupler. Det er fascinerende at de fleste av dagens åndelige trosretninger har oppstått samtidig med disse forestillingene.
Det er også utrolig spennende å innse hvor feil det er mulig å ta.
Det er vel ikke usannsynlig å anta at menneskeheten ikke er universets mål eller mest utviklede bevissthetsform. Det finnes minimum 170 milliarder galakser i universet. Antallet soler/stjerner og planeter som befinner seg inne i alle galaksene er for stort til at jeg orker å bry min lille utilstrekkelige hjernecomputer med å prøve å forstå det.
Noe den derimot synes å forstå, er hvor ufattelig arrogant og usannsynlig det er å tro at vi er alene i universet, og at vi har forstått universet hensikt og skapelsens mysterium den gang da vi mente at jorden var flat og menneskeheten målet for den galaktiske utviklingen. En prosess som har pågått i 13,7 milliarder år og som vil fortsette i ganske mange milliarder av den tidsenheten vi kaller år.
La oss derfor forlate både den vitenskapelige tesen om at universet er noe vi kan forstå med våre begrensede redskaper og måleinstrumenter, og de religiøse forestillingene om at vi besitter en spirituell sannhet om hvem vi er og hvorfor vi er her. La oss heller bli spirituelle!
Hva vil det si å være spirituell?
Vi kan begynne med å koble sammen høyre og venstre hjernehalvdel. Det som skjer med en datamaskin når den omprogrammeres på tilsvarende måte er at den får tilgang på mer informasjon. Det skaper et felt som gjør at alt går mye hurtigere og samtidig har større lagringskapasitet.
For et menneske vil det si at vi kobler sammen det feminine og det maskuline i oss. Vi ser en større helhet, samtidig som hver enkelt bit av helheten trer fram med større klarhet. Vi ser ikke bare selve enheten, la oss kalle det individet, tydeligere. Vi ser også hvor det hører hjemme i helheten og hvilken rolle det utspiller i denne helheten.
Samtidig med at denne sammenkoblingen skjer i vår bevissthet, oppstår det en ny spiritualitet. En spiritualitet hvor vi kobler sammen det beste i de to gamle fundamentalistiske trossynene som har dominert verden i de siste 500 årene. Vi ser ikke lenger noen motsetning mellom vitenskapens nysgjerrighet og utforskertrang, og religionens indre viten om at vår fysiske eksistens er en liten del i en langt større virkelighet.
Da tar psyken og vår individuelle bevissthet et skritt inn i den kvantefysiske virkeligheten og begynner å se seg selv og sin del i helheten på en helt ny måte.
Det å være spirituell er å se seg selv og verden fra et helt nytt perspektiv.
Du kan ikke beholde ditt gamle syn på deg selv, moral og virkelighet når du blir spirituell. Det medfører en total omprogrammering av din bevissthet og forståelsen av hvem du er og hvorfor du er her.
For å få orden på begrepene jeg bruker, vil jeg fortelle hva jeg mener med disse fire sidene av vår eksistens.
- Jeget er vår jordiske del av vår individualitet. Det rommer vår personlighet og vårt ego.
- Egoet blir her brukt for å beskrive den delen av jeget som er avstengt og lever i frykt, motstand og ensomhet.
- Sjelen blir brukt som en beskrivelse av vår evige individuelle identitet.
- Vår guddommelighet betegner den delen av oss som til evig tid er forbundet med helheten, det tidløse og det som rommer altet.
Den nye spiritualitet dreier seg om et radikalt skifte av ståsted.
I 5000 år har menneskeheten arbeidet med å styrke og lære å håndtere det vi kan kalle et sterkt individuelt jeg eller ego. Det å bli spirituell vil si at man skifter perspektiv og ser på tilværelsen og livet med sjelens øyne.
Man mister ikke gangsynet slik den erfares av jeget og personligheten, men man vet samtidig at man selv og alle andre er noe langt mer enn dette ene jordiske jeget. Det innebærer blant annet at man ikke har behov for å omvende andre til sitt eget trossystem, enten det er vitenskapelig eller religiøst. Samtidig har man et reelt behov for å gi av seg selv til den som måtte ha glede av å ta imot. Å se gjennom sjelens øyne er kort sagt å OPPLEVE verden fra sjelens perspektiv.
Du tenker kanskje at dette skiftet ikke er så stort?
Eller så tror du kanskje at det er så enormt at du må være «opplyst» for å få det til?
Vel, ingen av delene er riktige. Selvfølgelig er det slik at når du kobler sammen høyre og venstre hjernehalvdel, så tennes nye nevroner inne i din hjerne og en del lys slås på. Men det finnes ingen mørkebryter som kortslutter ditt jeg og ditt ego.
Du er fortsatt denne individuelle personligheten som lever ut det jordiske livet. Men nå erfarer du det også med sjelens perspektiv. Du er som et kinderegg som opplever tre nivåer av virkelighet samtidig.
Du er en fysisk skapning med et jeg, en evig individuell sjel og en guddommelig essens, som utfolder seg i den eneste virkeligheten som faktisk eksiterer. Her og Nå.
La oss legge bort den guddommelige siden et øyeblikk. De fleste av dere som er søkende etter en alternativ virkelighet står midt oppe i et hamskifte. Man erfarer seg selv som en sjel, som utfolder seg gjennom din personlighet. Ikke som en personlighet som kanskje har, eller kanskje ikke har, en sjel.
Hva innebærer det?
Man slutter å fordømme andre.
Det blir umulig å fordømme noen når man forstår at de er sjeler i ferd med å leve ut sin personlighet gjennom sitt jeg eller ego (frykt og motstand).
Man mister sin gamle moral og erstatter den med etikk.
Med moral mener jeg alle dogmene vi har om hva som er rett og galt. De er basert på forestillinger som inneholder ord som man skal, må, bør og burde. Alt det er byttet ut med en etikk som gjør at du kjenner på din dypere stemme og aldri har interesse av å gjøre noe som er et overgrep mot et annet menneske.
Jeg gjør oppmerksom på at det er å bytte ut ditt jeg og ditt egos moral med din sjels etikk det er snakk om. Ikke om å frislippe ditt jeg med en egen personlig variant av etikk som sier at du kan gjøre akkurat det du har lyst til.
Skulle du bevege deg ut på den veien vil det med tid og stunder bli smertefullt klart for deg at du har forvekslet sjelens perspektiv med ditt egos narsissistiske behov for å være større, bedre, helligere og nærmere det guddommelige enn andre.
Man forstår at det ikke er noen tapere i livet. I mangel av et bedre ord vil jeg si at vi alle er vinnere i en verden hvor begrepet taper ikke eksisterer.
Man bryr seg om og har godhet for alt og alle man møter. Man ønsker ikke å ta fra dem sin frihet til å høste sine egne erfaringer. Selv om det fra ditt jeg og egos synspunkt virker dumt, smertefullt eller ubehagelig.
Det å se på andre som offer er å gjøre dem mindre enn de er. Det er å ta fra dem respekt og status som sjeler. De har av en eller annen grunn valgt å utsette seg for disse erfaringene. Du synes ikke lenger synd på noen. Ditt jeg er fylt med empati og kjærlighet, fordi du selv kan kjenne hvor utfordrende det til tider er å være et individuelt begrenset og dødelig menneske.
Det å bli spirituell gjør at du forstår at du er en del av en ung rase som ennå har mye igjen å finne ut av. Du innser med ydmykhet at du er en uendelig bitte liten del av et univers som har eksistert i milliarder av år og som består av hundrevis av milliarder av galakser. De fyker mot en ukjent fremtid med en hastighet som også er vanskelig å forstå.
Samtidig er du takknemlig over hvor mye du faktisk kan forstå og hvor mye det er mulig for deg å romme. Men du kommer aldri til det punktet hvor du tror at reisen er over, og at du er fremme. For å slutte med begynnelsen, så er det bare i de siste par tusen år at menneskeheten har begynt å forestille seg at vi er på reise mot et endelig mål som vi iblant beskriver som Nirvana eller Himmelen.
I tidligere tider så mennesket livet og universet som en evig syklus og tilbakekomst. Deres oppgave var å hjelpe gudene å opprettholde livets evige syklus. Iblant ble nok deres ego redde for at verden skulle gå under når solen ikke dukket fram, men istedenfor ble slukt av månen (solformørkelse). Men for det meste stolte de nok, som oss, på at livet ville gå videre, og at det alltid var en ny dag i emning.
En ting er sikkert. Når du ser på livet fra sjelens perspektiv, har siste tog aldri gått. Alt som skjer er meningsfylt og del av en større helhet. Meningsløshet finnes rett og slett ikke. Det er heller ingen grunn til å ikke elske.
Du vil forstå at universet aldri gjør noen tabber. Du er kommet hit, til denne planten, med akkurat din kropp og din personlighet, fordi det var det din guddommelighet og din sjel ønsket å erfare.
Siden du leser dette så er det også svært sannsynlig at du er her fordi holder på å skifte perspektiv. Du forstår hva det vil si å betrakte ditt jordiske liv og din personlighet med sjelens dybdesyn. Det er bare en ting å gjøre! Ta konsekvensen av det du ser. Noe som vil medføre at du begynner å utfolde deg slik din sjel vil, i samklang med din personlighet.
