Av Susanne Broända
For en stund siden var jeg på reise i Florida sammen med min mann. En reise som viste seg å være full av naturopplevelser og møter med vakre individer. Vi gikk på naturstier, svømte med kjemper, fikk varme og visdom fra skadede kropper og myke kyss av lange neser. Det var kort fortalt en reise som fikk hjertet til å vokse.
Det var spesielt tre møter som gjorde inntrykk på mitt hjerte. Dem vil jeg dele med dere. Det handler om individer som berører eller er direkte knyttet til frykt. Frykt som handler om hvordan de oppfattes av en stor del av menneskene, og om at de selv skulle ha all verdens grunn til å føle frykt for verden de omgis av. Men sannheten er stikk motsatt. De har ingen frykt.
Maneten/sjøkuen
Disse dyrene befinner seg egentlig så langt borte fra frykt som det er mulig å komme. Til tross for det, er frykt ofte den instinktive reaksjonen mange får når de hører at man kan svømme med sjøkuer. Størrelsen på de fredelige kjempene er nok til at menneskene reagerer. Det er også grunnen til at jeg vil fortelle om dem. De er store, men også fredelige (de kan bli 2,5–4 meter lange og veie opp mot 1,5 tonn). I sin storslåtte eksistens utstråler de en påtagelig ro og kjærlighet. Vi har svømt, eller rettere sagt flytt sammen med dem en gang før. Vi visste derfor at vi trengte å gjøre det på nytt.
Forestill deg at du i stillhet synker ned i vannet og ved hjelp av små og rolige bevegelser langsomt flytter deg fremover i det krystallklare vannet. Stemningen i luften er opphisset, den kommer fra menneskene. Men når du flytter fokuset nedover i vannet, da støter du på magi. Du er kommet til sjøkuenes verden.
Hvorfor er jeg så forelsket i disse dyrene? Det er noe urgammelt og samtidig noe fornyende rundt manetene. De bærer på en visdom fylt med det som har vært, det som er og det som skal bli. Deres energi er nesten forheksende, og de er sterkt nærværende. Når en sjøku svømmer mot deg, blir du stille. Delvis fordi en skapning på 900 kilo svømmer rett mot deg, men fremfor alt fordi du berøres av den kraftfulle og ydmyke energien som omgir denne skapningen. Kontakten med Moder Jord og universet omslutter hele dens eksistens, og du kan ikke gjøre annet enn å føle respekt.
Ulver og ulvehunder
Mytene om ulvene er mange. De har til alle tider fascinert og skremt menneskene. Dessverre har de i de siste årtier blitt stadig sterkere knyttet til menneskenes frykt og til og med forakt. På vår reise besøkte vi et fristed for eksotiske og skadede dyr. Der kom vi virkelig i kontakt med skyggesiden av menneskets behov for å herske. Da vi kjørte til reservatet «Shy Wolf Sanctuary”, som ligger i Naples, ble vi øyeblikkelig møtt av en stemning som fikk hjertet til å oppleve hele følelsesspekteret fra glede til sorg. Gleden til dyrene som bodde der var tydelig. De var høyt elsket av menneskene som nå tar seg av dem. Sorg over nødvendigheten av at et slikt sted skulle trenges. Mange av dyrene var reddet fra elendige forhold. De fleste er dyr som overhodet ikke skal være i menneskers hjem. Ville dyr er ikke selskapsdyr, uansett hvor søte eller imponerende de er.
I løpet av besøket fikk vi mulighet til å komme i kontakt med noen av dyrene. Det var helt opp til dem om de ville betrakte oss på avstand eller komme nærmere. I to av innhegningene vi fikk lov til å gå inn i, var det to vidunderlig vakre ulvehunder. En ulvehund er en blanding av ulv og hund, og det er vanskelig å si hvor mye av dyret som er hund og hvor mye som er ulv. Den ene av dem, Chief, ville helst holde avstand. Visdommen og varmen hans var merkbar, sammen med en sorg. Han hadde en lang reise bak seg, en reise med mange krokveier som hadde satt sine spor i hans hjerte og blikk. Chief kunne fortelle hele sin livshistorie med ett enkelt blikk, hvis du ville lytte til hans historie. Du skulle vise deg klar og verdig for å få ta del i hans visdom. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket da han kom frem og snuste på meg.
I en annen innhegning bodde Chiefs rake motsetning. Dancer ville være tett innpå. Hun ville det i en så stor grad at man lett forsto at hun hadde vært nødt til å være alene i en del av livet sitt, noe hun hadde avskydd. Energien som omga henne var som en døråpner rett inn i hjertet. Hun VAR kjærlighet. Da hun ga meg noen forsiktige og omtenksomme kyss, kunne jeg ikke gjøre annet enn å takke ydmykt, takke for hennes nærvær og tillit. Takke for at det fantes steder som dette, fantes mennesker som gjorde sitt ytterste for å gjenskape en balansert Helhet. Takk for at disse dyrene på ulikt vis fortalte sin egen og andre dyr sine historier, historiene til dyr rundt omkring i verden som ikke hadde hatt gleden av å komme til et fristed. Men fremfor alt takket jeg for at disse dyrene kjenner og er kjærlighet. En kjærlighet som er der for alle som ser og respekterer dyrene for hvem de er, og som ser og tar imot den.
Khalessi
Dyr som har blitt ekstremt dårlig behandlet av mennesker og som derfor har all mulig grunn til å være redde for mennesker, kan istedenfor iblant ha en ufattelig tillit og kjærlighet til alle som vil ta del i deres varme. Det kan være dyr som mennesker ofte er redde for. Dette ble tydelig da vi traff Khalessi, en pitbullblanding, som hadde blitt mishandlet på det groveste. Fra første øyeblikk møtte hun oss med uforbeholden kjærlighet. Hun var en hund som hadde gjennomlevd grusomheter ingen kan forestille seg, uhyggelige saker som hennes kropp var merket av. Hun hadde lagt det forgangne bak seg og levde fullt og helt i nuet. Det var tydelig hvor høyt elsket hun var og hvor mye hun nøt kjærligheten som ble øst over henne. Hun er en heltinne. Hennes mot og hennes kjærlighet hjelper nå til med å åpne øynene hos mennesker som ellers kanskje ikke hadde kunnet ta innover seg de forferdelige omstendighetene mange dyr tvinges til å leve under.
Under vårt møte med Khalessi og hennes mennesker, som også er de som reddet henne, kom to damer gående forbi. Til tross for at Khalessi er liten til å være en pitbullblanding og heller ikke viste noen form for aggressivitet, så ble kvinnene redde da de fikk høre hvilken hunderase hun tilhørte. Det var en reaksjon som gjorde at jeg nok en gang stilte spørsmål ved menneskets intelligens – hvordan det bruker sin evne til å tenke og føle. Hvor lett tror vi ikke på stereotype monsterforestillinger og hvor lett hopper vi ikke på fryktens tog, uten en gang å reflektere over det som finnes rett foran oss her og nå.
Vi bærer alle på erfaringer og opplevelser som på et eller annet sett har formet oss, det gjelder så vel mennesker som dyr. Men det er bare vi mennesker som danner oss en oppfatning om noe eller noen som vi har fått av en andre-, tredje- eller fjerdepart. Det gjør dyr aldri. Vi lar oss påvirke av det vi har blitt fortalt, istedenfor å se situasjonen slik den virkelig er. Det var grunnen til at disse kvinnene ble skremt. De ble skremt fordi de hadde mottatt informasjon som klassifiserer pitbuller som monstre. Det gjorde også at de gikk glipp av møtet med en av de vakreste og modigste skapningene som finnes i dag.
Hvis vi slipper redselen, kan vi kanskje finne kjærlighet på de underligste steder. På vår reise møtte vi, som du har sett, kjærlighet i form av kjemper, lange neser og en skadet kropp. ●
