Av Dag R. Linnerud
I gammel folketro og indianske tradisjoner het det, at når du tok liv av et levende vesen, så tok det levende vesenet bolig i deg. Du fikk ansvaret for å pleie dyresjelen og gi den fred i ditt indre. For å kunne drepe et dyr, måtte du gjøre en avtale med Moder Jord, hvor du lovte å gi din egen kropp i bytte mot dyrets, når du døde.
Det er ikke uvanlig at små barn i sin utforskertrang piner fluer og insekter. I leken kan de komme til å plukke beinene av en flue i vinduskarmen, bare for å se hvordan fluen oppfører seg uten bein. De ligger ingen ondskap bak en slik handling. Men erfaringen som kommer ut av eksperimentet, kan gi barnet en innsikt som fører til en mer gjennomtenkt adferd.
Når barna blir litt større og er ferdig med den grunnleggende utforskningen av naturen, utvikles automatisk en større innlevelse og forståelse av livsverdiene. I tillegg til påvirkningen utenfra er hvert menneske født med et iboende verdisystem, som aktiveres i barndommen og speiles i møte med omgivelsene. At barna blir gitt tillatelse til å vise sorg, frustrasjon og aggresjon er helt avgjørende for at de skal utvikle et sunt forhold til sine egne emosjoner.
Barn knytter seg jo uvanlig fort til kjæledyr og føler allerede i svært ung alder empati med lidende dyr. De kan gråte og lide like mye over en død gullfisk, som over bortgangen til et menneske i familien. Det er en naturlig refleks å beskytte dyr og andre mennesker for farer, når vi er i stand til det. Vi er i utgangspunktet genetisk disponert til å være etiske vesener, som vil andre godt og ønsker å ivareta alt liv.
Familietradisjoner og verdier, kulturen vi vokser opp i, religiøse trossystemer og medias innflytelse, gjør at vårt indre verdissystem blir programmert i ung alder. Sjansen for at vi handler og tenker betydelig annerledes enn de rundt oss, er liten. Vi blir tvunget til å tilpasse oss normene i samfunnet uten at vi reflekterer noe særlig over det. Det er først i voksen alder at vi har nok personlig kraft til å endre programmeringene og velge etiske prinsipper, som er tilpasset våre personlige overbevisninger. En hvilken som helst jeger vil måtte bli stilt ovenfor valgets kvaler, når han stirrer dyret inn i øynene før livsgnisten ebber ut av det. Det første byttet som tas, vil være en milepæl i en hver jegers liv. Det er en terskel som overstiges, som ofte kan føre til et følelsesmessig kaos i jegeren der og da. På en gang kan han komme til å føle stolthet, ærefrykt, medfølelse, seier, smerte og anger. Om de sterke følelsene ikke vekkes i jegeren når det første dyret tas av dage, vil han med sikkerhet møte det senere. Møtet mellom jeger og det jagede dyret er et hellig møte. For noen kan spenningen det medfører, bli til en besettelse, og kaldblodige morderinstinkter kan bli dyrket frem.
En innfødt jeger som følger landsbyens tradisjoner, vil ha en annen opplevelse av jakten, enn jegeren som jakter for fornøyelsens skyld. For den innfødte er jakten et religiøst rituale, hvor respekten til dyret som fanges er det avgjørende. Denne respekten gjenspeiles i forberedelsene, sporingen, angrepet, dødsøyeblikket, i etterarbeidet med dyrekroppen, i måltidet, i feringene og i ritualene som holdes for dyret. Den innfødte tar bare ut de dyrene som trengs for stammens overlevelse. Alt fra dyret; skinn, horn, tenner, kjøtt, innvoller, utnyttes til mat, klær, våpen, redskaper, smykker o.a.
Moderne jakt og fiske reiser en del etiske problemstillinger, som den enkelte jeger og fisker må forholde seg til. Det er ikke alene et spørsmål om samvittighet, men hva som over tid vil vokse frem i egen bevissthet og følelsesliv. Hva handler jakten egentlig om? Spenningen, maten, det sosiale, naturopplevelsen eller alt sammen?
Personlige overbevisninger i forhold til jakt og villmarksliv er inngrodde. En jeger slutter ikke å være jeger med mindre han ønsker det selv. Jegerens selvbilde formes av jakten. Likevel vil den stolteste jeger på et tidspunkt møte og se seg selv i sine handlinger og konkludere hva det virkelige utbyttet av jakten har vært.
I gammel folketro og indianske tradisjoner het det, at når du tok liv av et levende vesen, så tok det levende vesenet bolig i deg. Du fikk ansvaret for å pleie dyresjelen og gi den fred i ditt indre. For å kunne drepe et dyr, måtte du gjøre en avtale med Moder Jord, hvor du lovte å gi din egen kropp i bytte mot dyrets, når du døde. Avtalen handlet om gjensidig respekt og utnyttelse, og var til for å opprettholde balanse og harmoni mellom alle levende vesener.
Å føle motstand mot jakt og dagens dyrehold, betyr ikke nødvendigvis at du har et ønske om å bli vegetarianer. Selv om du kanskje ser nytteverdien for miljøet, og attpåtil sympatiserer med de etiske sidene et slikt valg innebærer, er det ikke sikkert at du finner sterk nok motivasjon til å slutte med animalsk føde. Likevel er det mange som finner en gylden middelvei, som handler om å redusere inntaket av kjøtt og øke inntaket av plantekost.
På grunn av alle livstilssykdommene som hurtigmaten medfører, kan det hende at konsekvensen blir at vi sakte men sikkert velger bort kjøttet. Å holde seg sunn, slank og frisk er mer motiverende for mange enn innlevelsen i dyrenenes ve og vel.
Tradisjonene og vanene til den kjøttetende befolkningen er så dypt rotfestet, at den enkelte kjøttspiser sjelden eller aldri reflekterer over hvorvidt han egentlig har et reelt behov for å spise kjøtt. Nødvendigheten av at et dyr må bøte med livet, for at han skal få sin kjøttsult tilfredsstilt, eksisterer muligens bare som en fjern tanke. En tur på et lokalt slakteri ville fått mange til å åpne øynene sine. Hvem tar seg i det hele tatt bryet med å tenke over at et hvilket som helst husdyr, bare er en vare allerede fra fødselen av? Og hva gjør det egentlig med vårt eget menneskeverd, når dyrenes verdi utelukkende måles i kroner og kilogram?
Dyrenes psykiske og fysiske helse er ikke atskilt fra menneskenes. En hver sykdom og smerte som påføres dyrene, vil komme tilbake til oss. Vi vil selv spise den smerten og lidelsen vi påfører dyrene, og vi vil ikke kunne behandle oss selv for denne smerten uten å gjøre noe med opphavet til den. Alt som rammer dyrene, vil føre eller siden også komme til å ramme menneskene. ●
