Forelskelsens spirituelle magi!

Lykke deles ikke ut etter tilmålte prinsipper om likhet eller lang og tro tjeneste i forsakelsen og offerviljens skyttergraver. Lykke gis rundhåndet til den som allerede har mye.

Det er lett å elske de som er forelsket. De har en egen stråleglans av liv, entusiasme, håp og forventning. Det sies at mange blir forelsket i den som allerede er forelsket. Det er en stor sannhet i det gamle ordtaket om at mye blir gitt til den som allerede har. Egentlig er det både logisk og en form for rettferdighet i det. Livet er ikke slik at det belønner en ekkel plageånd med like mye hygge og gledesfylte stunder som en livsglad gledesspreder. Det fine med forelskelse er at det har så stort nedslagsfelt. Man kan bli forelsket i et menneske, men også i en bil, en kjole, en ide, regnet, fjellet og livet.

Lykke deles ikke ut etter tilmålte prinsipper om likhet eller lang og tro tjeneste i forsakelsen og offerviljens skyttergraver. Lykke gis rundhåndet til den som allerede har mye. Det de fleste mennesker som «lider» av forelskelse gjennomsyres av er lykke. Hva kommer det da av at verdenslitteraturens eksempler på besettende forelskelser stort sett ender med tragedie og elendighet? Der kiosklitteraturen og eventyret ender med evig kjærlighet og vakre unge mennesker som i lykksalig henrivelse ender opp i evig salighet, beskriver tragedier som Rome og Julie en helt annet historie.

En artig liten illustrasjon kommer i våre dager fra sagaen som kalles Twilight. I filmen blir den unge menneskehunnen forelsket i den unge vampyrhannen. Etter store prøvelser og utfordringer blir hun endelig omgjort til en ung vampyrhunn, slik at de kan leve evige liv sammen i skjønnhet og overjordisk kjærlighet. I virkelighet blir de unge hovedrolleinnehaverne forelsket i hverandre. De satser på evig troskap, men etter kort tid har heltinnen en affære med den 20 år eldre regissøren av hennes neste film og skaren av tilhørere blir deltagende i deres dramatiske lidelser hvor de hver på sin kant lider av bunnløs ulykkelighet siden sviket ikke kan tilgis. Forelskelsen går over i ulykksalighet når man blir avhengig av resultatet. I det øyeblikk man mister eller avvises av det man er forelsket i så sitter man ofte fast i et skikkelig gjørmehull av motløs elendighet. I skrivende stund har deres historie nok en gang snudd fra tragedie til kiosklitteratur og alle verdens twilight frelste kan puste lettet ut siden deres to vampyrer nå er sammen igjen.

Forelskelsen er forbundet med sjelens lengsel og natur, mens jegets angst for å miste, ikke få det man elsker, eller manglende evne til å holde fast ved kjærligheten, fører til tragedier, tomhet og lidelse. Vi har som oftest blitt fortalt at forelskelse er en illusjon jeget forfører oss med, mens virkelig kjærlighet vokser frem av evnen til å tåle lidelse og motgang. Alle blir forelsket i sin nye bil, mens bare de «modne» fortsetter å elske den gamle rustholken. Kanskje varig kjærlighet er forelskelse som enten vokser frem langsomt, eller ikke forsvinner fordi man klarer å holde på det som var forelskelsens essens? Sett fra sjelens perspektiv virker det både mulig og sannsynlig.

Tar vi et lite steg bak kulissene ser vi at den forelskede følelsen er en åpning mot vår sjels naturlige tilstand og opplevelse av «virkelighet». Ideen om at sjelen har en eneste utvalgt (tvillingsjel), eller er født til å kjøre Jaguar, er antagelig stort sett feil, men at det er sjelen som er forelsket er stort sett riktig. I psykologien blir forelskelse ofte forklart som jegets projeksjon av egne drømmer og lengsler på en annen. Det er dette reklamen tar i bruk når de prøver å få oss til å kjøpe det de vil. De forbinder produktet de vil selge med vår drøm og indre lengsel. Så lenge jeg tror sannheten om et annet menneske er feilene, begrensingene, angsten og frykten jeg ser hos dem, så ser jeg egoet.

Det sies at man ikke ser den andre, eller tingene som de virkelig er, men er fanget i en illusjon av drømmespinn og rosa blindhet. Mange innleder et forhold med en vakker skapning (eller sjokolade), men ender opp med å skille seg fra et dominant, plagsomt individ (eller fetende sjokolade) som slett ikke levde opp til forventningene. Ridder Blåskjegg og den onde Dronningen finnes ikke bare i eventyrene. Eventyrene er jo egentlig bare kloke historier som forteller oss om livet på et symbolsk nivå. Hva er det egentlig som skjer når man blir forelsket? En mulighet er at man bare ser sine egne drømmebilder og har mistet den andre av syne. I det tilfelle sier man at det kun er egoet som er innblandet i forelskelsen. Men, siden forelskelse er en slik vakker ting som setter oss i forbindelse med vår egen skjønnhet og sjel, så er det mer sannsynlig at man i forelskelsen ser den annens sjel, istedenfor å være oppslukt av den andres ego! Det snur jo det hele på hodet. Er det slik at det er når man er forelsket i noe at man virkelig ser dets sanne natur? Da blir den egentlige illusjonen det som skjer når sjelens rus avtar og man blir innhentet av sitt eget ego? Er det ikke slik at det er når man er forført av sitt egos illusjon at man tror at den forminskede lille og innestengte egoformen til andre, er deres egentlige natur og essens?

Gjennom å gå inn i møtet med det vi er forelsket i, vil vi etter hvert kunne ta opp og romme det som før var utenfor oss selv.

Så lenge jeg tror sannheten om et annet menneske er feilene, begrensingene, angsten og frykten jeg ser hos dem, så ser jeg egoet. Deres ego eller en refleksjon av mitt eget. Hvis dette var alt man så i andre mennesker ville antagelig et hvert samliv være en lidelse og noe vi kun holdt ut fordi ensomheten var et enda dårligere alternativ (hmmm…). Men se; det finnes en annen personlighet i hver og en av oss. Det er den delen vi har mulighet til å være, som antagelig er den vi egentlig er! Jeg vil hevde at all min angst, usikkerhet og negativitet ikke er den jeg egentlig er, men det i meg som hindrer meg i å utfolde den jeg egentlig er. Å se på andre med forelskede øyne blir dermed å se hvem de virkelig er, istedenfor å være opphengt i den begrensede formen de akkurat nå er fanget i.

Vi kan dermed slå fast at sjelens natur er å være forelsket. Vi er født forelsket. Før vi kommer til jorden er vi forelsket i selve forestillingen om det jordiske liv og forventingen forbundet med alle håpene, drømmene og eventyrene vi skal oppleve og utforske. Det er det lille og sure jeget som har skapt forestillingen om at sjelen sendes til jorden som en test eller en traurig karmisk skoletime. Sjelens natur er at den kommer stormende til planeten i en overstadig forelsket tilstand. Når vi så i livet husker hvem vi egentlig er og blir forelsket, så er det at det er noe der ute som virker enormt tiltrekkende og fascinerende. Gjennom å gå inn i møtet med det vi er forelsket i, vil vi etter hvert kunne ta opp og romme det som før var utenfor oss selv.
Det forklarer hvorfor sjelen er så forelsket i det jordiske liv at den kommer igjen gang etter gang. Gjennom å gå inn i det jordiske blir den noe mer og større enn det den allerede er. Forelskelse er alltid et steg på veien mot å bli noe vakrere og helere enn det vi var før vi ble forelsket.

Med denne logikken i bakhånden kan det virke som en god ide å være så mye forelsket som mulig. Det er to store grunner til at voksne mennesker stort sett holder seg unna forelskelsens ville rus. Den første er at de har fått litt orden på noen ting og derfor er mer redde for å feile og bli avvist. Den som ikke har noe, eller er helt ny i gamet, som vi er i puberteten, vil som oftest prøve seg og ta noen sjanser. Men med alderen vet man mer hva man har og blir gjerne en skomaker ved sin lest som foretrekker å ha en fugl i handa fremfor ti på taket. Når angsten for smerten over å ikke få det man har forelsket seg i blir sterkere enn lysten til å få det, så slutter egoet med den slags ungdommelig dumhet og velger den trygge middelvei istedenfor. Forelskelsen trives jo aldri på den trygge middelvei, da den gjerne går til ytterligheter og i det minste tar brå og uventede utstikkere der den løper omkring i ren glede. Forelskelsen er hverken nyttig, produktiv eller effektiv, samtidig som den som er forelsket i sitt arbeid er den mest produktive og effektive av alle! Men forelskelsen er ikke effektiv fordi den søker effektivitet. Den er effektiv av ren jublende iver til det den holder på med.

Den åndelige veien mot frihet er å være forelsket så mye og så ofte som mulig.

Det kan hende at realiteten og det virkelige livet ikke eksisterer i forelskelsens rus. Men der realiteten er begrenset av tingene slik de er nå, så er forelskelsen håpet, forventingene og drømmene. Det er forelskelsen som forandrer verden. Du kan være forelsket i å fly som brødrene Wright eller i skjønnhet som Michelangelo. Uten forelskelsens dumdristige mot og grenseløse optimisme forblir verden en kjedelig markedsplass. Noen er forelsket i nye tanker, ideer og innsikt. Den forelskelsen fører til samliv og mulig ekteskap med visdommen. Andre er forelsket i følelsen av å elske og kjenne enhet. En forelskelse som kan føre til et varig ekteskap smidd i kjærlighetens essens. Atter andre får stjerner i øynene når følelsen av liv og kraft bølger gjennom sjel og kropp. For de som er villig til å forplikte seg til et samliv med denne partneren blir livet et ekteskap med selve gleden. Det er også de som er forelsket i ting, og den fysiske delen av våre liv. For de som hengir seg til denne rusen ender det i beste fall opp med et varig forhold til skjønnheten.

Det er en historie om en veldig rik Maharaja som tilkalte den mest ettertraktede og ansette spirituelle mesteren i landet. Den allmektige rike Maharajaen sa til guruen at han hadde en uke på seg til å sørge for at han ble opplyst, ellers ville han bli henrettet. Mesteren sa det var i orden, men til gjengjeld måtte Maharajaen gjøre akkurat som han sa i den kommende uken. Den kloke mesteren spurte deretter Maharajaen hva han syntes var det vakreste han eide. Etter kort betenkning sa Maharajaen at det var den store grønne smaragden. Denne herskeren var nemlig spesielt forelsket i rikdom og skjønnhet. Mesteren ba deretter Maharajaen å få hentet smaragden og ba herskeren om å sette seg ned og se på denne steinen i alle sine våkne timer gjennom hele uken. Maharajaen tenkte at det ble da lett, for han elsket å sitte henført å betrakte steinens skjønnhet mens han tenkte på hvor mye den var verdt.

Det å gjenforenes med sin sjel skjer ikke gjennom at vi tilfredsstiller forelskelsens begjær, men gjennom at vi forblir i tilstanden av forelskelse.

Når det kom til stykket så hadde det holdt med tre dager til å få Maharajaen opplyst. Etter å ha fokusert all sin oppmerksomhet på smaragden i tre dager var alt uvesentlig og alle hindringer som hadde holdt sinnet hans stengt inne i jegets negative illusjoner renset ut. Maharajaen var opplyst og som belønning ga han det vakreste han eide, den grønne smaragden til mesteren som hadde ført ham inn i denne tilstanden av ekstase. Det vi kan trekke ut av denne historien er at det ikke er fraværet av begjær, håp, visjoner og følelser som fører til frihet. Tvert i mot er det den uhemmede hengivelse til sjelens evne til forelskelse som setter oss fri fra våre egne sperrer. Den åndelige veien mot frihet blir dermed å være så forelsket så mye og så ofte som mulig. Slik kan vi bli fri fra besettelsen om å eie og besitte det vi er forelsket i, akkurat som Maharajaen ble fri nok til å gi bort smaragden. Når han hadde skjønt poenget så var det ikke gjenstanden eller målet som hadde betydning, men tvert i mot den nådeløse hengivelsen til selve forelskelsen. Det eneste vi må huske på er å slippe taket i angst for å ikke få eller miste det vi er forelsket i. Det å gjenforenes med sin sjel skjer ikke gjennom at vi tilfredsstiller forelskelsens begjær, men gjennom at vi forblir i tilstanden av forelskelse.

Når vi virkelig har taket på det kan vi nyte forelskelsen som duften av en sjokolade vi synes smaker himmelsk godt. Deretter kan vi elske den med å spise den hvis sjokoladen kommer i vår vei. Deretter kan vi etter-elske den gjennom å bære med oss opplevelsen, sansingen og erfaringen av den velsmakende sjokoladen. Når du ser på ting fra sjelenes perspektiv, så er det absolutt sant at du både kan spise noe og beholde det. Det er dette vi gjør her på jorden. Vi stapper i oss med livet og gomler og svelger unna dag for dag og år for år. Når vi så fordøyer Livet blir det en del av hvem vi er til evig tid. Det livet vi har levd varer evig. Det livet vi ikke tør å leve, vel det går oss hus forbi og må vente til neste korsvei.

Flere artikler om liknende temaer

Numerologi: Tallet 2

Numerologi: Tallet 2

Av Annekarin Athena Angelina Lyyshaug Er du en toer født den 2., 11., 20, og 29. i måneden, vil første avsnitt i denne artikkelen være spesielt interessant...

En ny drøm  vil leves

En ny drøm vil leves

av Per Henrik Gullfoss Vi er i ferd med å våkne til forståelsen av at vi er sjeler som skaper vår egen virkelighet i den vakre lekegrinden som jorden byr på....

Det åndelige dilemmaet

Det åndelige dilemmaet

Av Per Henrik Gullfoss Noen av oss begynner å søke etter noe mer, rett og slett fordi vårt hjerte og vår fornuft sier at det må være en større sannhet enn...

Virussykdommen

Virussykdommen

Av Dag-Rune Linnerud Forestill deg at du bor på en planet der nesten alle lider av en virussykdom. I mer enn hundre år har aller fleste lidd av den samme...

Numerologi

Numerologi

 Av Annekarin Athena Angelina Lyyshaug www.tarotnorge.net Numerologi er en 2500 år gammel vitenskap om tallenes universelle betydning. Numerologi historikk....